Song of Solomon 2
1 [SHE] I am The meadow-saffron of Sharon, The lily of the valleys.
Jeg er Sarons blomst, dalenes lilje.
2 [HE] As a lily among thorns, So, is my fair one, among the daughters!
Som en lilje blandt torner, så er min venninne blandt de unge kvinner.
3 [SHE] As an apple-tree among the trees of the forest, So, is my beloved, among the sons: In his shade, I greatly delighted and sat down, And, his fruit, was sweet to my taste.
Som et epletre blandt skogens trær, så er min elskede blandt de unge menn; i hans skygge lyster det mig å sitte, og hans frukt er søt for min gane.
4 He hath brought me into the house of wine, and, his banner over me, is love.
Han har ført mig til vinhuset, og hans banner over mig er kjærlighet.
5 Sustain me with raisin-cakes, refresh me with apples, —for sick with love, I am.
Styrk mig med druekaker, kveg mig med epler! For jeg er syk av kjærlighet.
6 His left hand under my head, then, his right hand, embraceth me!
Hans venstre hånd er under mitt hode, og hans høire favner mig.
7 [HE] I adjure you, ye daughters of Jerusalem, by the gazelles or by the hinds of the field, —That ye wake not, nor arouse, the dear love until she please!
Jeg ber eder inderlig, I Jerusalems døtre, ved rådyrene eller ved hindene på marken, at I ikke vekker og ikke egger kjærligheten, før den selv vil!
8 [SHE] The voice of my beloved! Lo! here he cometh, —leaping over the mountains, skipping over the hills.
Hør, der er min elskede! Se, der kommer han springende over fjellene, hoppende over haugene.
9 Resembleth, my beloved, a gazelle, or a young stag, —Lo! here he is, standing behind our wall, looking in at the windows, peeping in at the lattice.
Min elskede ligner et rådyr eller en ung hjort. Se, der står han bak vår vegg; han kikker gjennem vinduene, gjennem gitteret ser han inn.
10 Responded my beloved, and said to me, —Rise up! my fair—my beautiful—one, and come away,
Min elskede tar til orde og sier til mig: Stå op, min venninne, du min fagre, og kom ut!
11 For lo, the winter, is past, —the rain, is over, [and] gone;
For se, nu er vinteren omme, regnet har draget forbi og er borte;
12 The flowers, have appeared in the earth, the time of the spring-song, hath come, —and, the voice of the turtle, is heard in our land;
blomstene kommer til syne i landet, sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt sig høre i vårt land;
13 The fig-tree, hath spiced her green figs, and, the vines—all blossom, yield fragrance, —Rise up! my fair—my beautiful—one, and come away!
fikentreets frukter tar til å rødme, og vintrærnes blomster dufter. Stå op, kom, min venninne, du min fagre, så kom da!
14 [HE] O my dove! In the retreats of the crag, in the hiding-place of the terrace, Let me see thy form, Let me hear thy voice, —For, thy voice, is sweet, and, thy form, comely.
Du min due i bergrevnene, i fjellveggens ly! La mig se din skikkelse, la mig høre din røst! For din røst er blid og din skikkelse fager.
15 [BOTH] Take ye for us, the foxes, the little foxes that are spoiling the vines, —and, our vines, are all blossom!
Fang revene for oss, de små rever som ødelegger vingårdene! Våre vingårder står jo i blomst.
16 [SHE] My beloved, is, mine, and, I, am, his, he that pastureth among lilies!
Min elskede er min, og jeg er hans, han som vokter sin hjord blandt liljene.
17 Until the day, breathe, and the shadows, be lengthened, Again, liken thyself, my beloved, to a gazelle, or to a young stag, upon the cleft mountains.
Innen dagen blir sval og skyggene flyr, vend om, min elskede, lik et rådyr eller en ung hjort på de kløftede fjell!
