Psalms 74
1 An Instructive Psalm. Asaph’s. Wherefore, O God, hast thou cast off utterly? Shall thine anger smoke against the flock of thine own pasturing?
Ein song til lærdom av Asaf. Kvifor hev du, Gud, støytt oss burt til æveleg tid? Kvifor ryk din vreide mot den hjord du beiter?
2 Remember thine own assembly thou didst acquire aforetime, Thou didst redeem the tribe of thine own inheritance, Mount Zion, wherein thou didst take up thy habitation.
Kom i hug din lyd som du fekk deg i fordoms tid, som du løyste ut til å vera din arvs ætt, Sions fjell der du bur.
3 Lift up thy steps unto the places utterly unsafe, All the mischief!—the foe in the sanctuary!
Stig upp til dei ævelege øydehus! Alt hev fienden brote sund i heilagdomen.
4 Thine adversaries have roared in the midst of thine appointed meeting, They have set their ensigns as tokens!
Dine motstandarar hev bura midt i ditt samlingshus, dei hev sett sine merke upp til merke.
5 One used to be known according as he carried up high—into the thicket of trees—the axes;
Det såg ut som når ein lyfter øksar og høgg i tettvakse tre.
6 But, now, the doors thereof all together, with axes and hammers, they batter down.
Og no, alt som fanst av utskurd, det slo dei sund med øks og hamar.
7 They have cast, into the fire, thy sanctuary, To the ground, have they profaned the habitation of thy Name.
Dei hev sett eld på heilagdomen din, reint til grunnen hev dei vanhelga bustaden for ditt namn.
8 They have said in their heart, Let us suppress them altogether, They have burned up all the meeting-places of GOD in the land.
Dei hev sagt i sitt hjarta: «Lat oss tyna deim alle i hop!» Dei hev brent upp alle Guds samlingshus i landet.
9 Our own signs, have we not seen, —There is no longer a prophet, —Neither is there with us, one who knoweth—How long!
Våre merke ser me ikkje, det finst ingen profet lenger, og ingen hjå oss som veit kor lenge.
10 How long, O God, shall the adversary, reproach? Shall the enemy revile thy Name perpetually?
Gud, kor lenge skal motstandaren spotta, fienden vanvyrda ditt namn æveleg?
11 Wherefore shouldst thou withdraw thy hand—thy right hand? [Bring it] out of the midst of thy bosom! (Selah)
Kvifor dreg du di hand, di høgre hand, attende? Tak henne ut or barmen, og øydelegg!
12 But, God, hath been my king from aforetime, Working Deliverances in the midst of the earth.
Gud er då min konge frå gamall tid, som skaper frelsa midt på jordi.
13 Thou, didst cleave asunder, in thy might, the sea, Thou didst break in pieces the heads of the Crocodiles, [till they floated] on the waters;
Du skilde havet ved din styrke, du krasa hovudi til drakarne på vatnet.
14 Thou, didst crush the heads of the Sea-Monster, Thou didst give him to be food, for the people of the deserts;
Du slo sund hovudi til Livjatan, du gjorde honom til føda for folk i øydemarki.
15 Thou, didst cleave open fountain and torrent, Thou, didst dry up rivers of steady flow:
Du let kjelda og bekk renna fram, du turka ut årgangs elvar.
16 Thine, is the day, Yea, thine, the night, Thou, didst establish moon and sun;
Deg høyrer dagen til, deg høyrer og natti til, du hev laga ljosi og soli.
17 Thou, didst set up all the bounds of the earth, As for summer and winter, thou, didst form them!
Du hev sett fast alle grensor på jordi, sumar og vinter - du hev laga deim.
18 Remember this, An enemy, hath reproached Yahweh, Yea, an impious people, have reviled thy Name.
Kom i hug dette: Fiendar hev spotta Herren, og eit dårlegt folk hev vanvyrdt ditt namn.
19 Do not deliver up, to a wild beast, the life of thy turtle-dove, The living host of thine oppressed ones, do not forget perpetually.
Gjev ikkje turtelduva di til den mordfuse flokken, gløym ikkje æveleg flokken av dine armingar!
20 Have respect to thy covenant, For the dark places of the earth are full of the habitations of violence.
Sjå til di pakt! for løyndekrokarne i landet er fulle av valds-bøle.
21 May the crushed one not again be confounded, As for the oppressed and the needy, let them praise thy Name.
Lat ikkje den nedtrykte snu um med skam, lat den arme og fatige lova ditt namn!
22 Arise! O God, plead thine own cause, Remember the reproach of thee, from the impious one, all the day:
Statt upp, Gud! før di sak! Kom i hug at du vert spotta av dåren heile dagen!
23 Do not forget the voice of thine adversaries, The noise of thine assailants, ascending continually.
Gløym ikkje røysti åt dine fiendar, ståket frå dine motstandarar som alltid stig upp!
