Psalms 17
1 A Prayer of David. Hear, O Yahweh, the right, Attend to my loud cry, Give ear unto my prayer, on lips that would not deceive:
Ei bøn av David. Herre, høyr på rettvis sak, lyd etter mitt rop, vend øyra til mi bøn frå saklause lippor!
2 From before thee, let my sentence come forth, Thine eyes, behold with equity.
Lat min rett ganga ut frå ditt andlit, dine augo skoda kva rett er!
3 Thou hast tested my heart, hast made inspection by night, hast refined me until thou couldst find nothing, Had I devised evil, my mouth should not have transgressed:
Du prøver mitt hjarta, gjestar det um natti, du ransakar meg, du finn ingen ting; min tanke vik ikkje av frå min munn.
4 As for the workings of men, By the word of thy lips, have, I, taken heed of the paths of the violent one.
Mot det som menneskje hev gjort meg, hev eg etter ordet frå dine lippor teke meg i vare for valdsmanns stigar.
5 Thou hast held fast my goings on to thy ways, My footsteps have not been shaken:
Mine stig heldt seg stødt til dine farvegar, mine føtar snåva ikkje.
6 I, have called upon thee, for thou wilt answer me, O GOD, —Incline thine ear unto me, Hear thou my speech:
Eg ropar til deg, for du svarar meg, Gud! Bøyg ditt øyra til meg, høyr mitt ord!
7 Let thy lovingkindness be distinguished, thou Saviour of such as seek refuge from them who lift themselves up against thy right hand.
Vis di underfulle miskunn, du som frelsar deim som flyr til deg, frå deim som stend imot di høgre hand!
8 Guard me, as the pupil of the eye, —Under the shadow of thy wings, wilt thou hide me:
Vakta meg som din augnestein! gøym meg i skuggen av dine vengjer
9 From the face of lawless ones who have treated me with violence, the foes of my soul, who come round against me:
for dei ugudlege som øydelegg meg, mine fiendar til dauden, som kringset meg!
10 Their own fat [heart], have they shut up, —With their mouth, have they spoken proudly.
Dei let sitt feite hjarta att, med sin munn talar dei i ovmod.
11 As for our own goings, now, have they surrounded us, —Their eyes, they fix, bending to the earth:
Kvar me gjeng, kringgjeng dei oss no; sine augo set dei på å støyta meg ned til jordi.
12 His likeness, is as a lion, that longeth to rend, and as a young lion, lurking in secret places.
Han er lik ei løva som stundar etter å riva sund, og ei ungløva som ligg i løyne.
13 Rise, Yahweh! Confront his face, Bring him down, Deliver my soul from the lawless one [who is] thy sword:
Statt upp, Herre, stig fram imot honom, støyt honom ned, frels mi sjæl frå den ugudlege med ditt sverd,
14 From men [who are] thy hand, O Yahweh, From the men of this age, whose portion, is among the living, and, with thy treasure, thou fillest their bosom, —They must be satisfied with sons, And must leave their abundance to their children: —
frå menner med di hand, Herre, frå menner av denne verdi, som hev sin lut i dette liv, og som du fyller buken på med dine skattar, dei som er rike på søner og let sine avleivor etter seg til sine born!
15 I, in righteousness, shall behold thy face, Shall be satisfied when awakened by a vision of thee.
Eg skal i rettferd skoda ditt andlit, eg skal, når eg vaknar, mettast av di åsyn.
