Psalms 109
1 To the Chief Musician. David’s. A Melody. O God of my praise, do not be silent;
Til songmeisteren; av David, ein salme. Min lovsongs Gud, teg ikkje!
2 For, the mouth of the lawless one and the mouth of the deceiver, against me, are open, They have spoken to me with false tongue;
For dei hev late upp sin ugudlege og falske munn imot meg, dei hev tala imot meg med ljugartunga.
3 And, with words of hatred, have they surrounded me, and have made war upon me without cause:
Med hatfulle ord hev dei kringsett meg og ført strid imot meg utan årsak.
4 For my love, they have been accusing me, while, I, was at prayer:
Til løn for min kjærleik stod dei imot meg, endå eg berre bed,
5 Yea they have returned unto me—Evil for good; and, Hatred for my love.
dei hev lagt vondt yver meg til løn for godt og hat til løn for min kjærleik.
6 Set in charge over him, one who is lawless, and let, an accuser, stand at his right hand;
Set ein ugudleg yver honom, og lat ein klagar standa ved hans høgre hand!
7 When he is judged, let him go out condemned, and let, his own petition, become a sin;
Når han vert dømd, lat honom ganga skuldig ut, og lat hans bøn verta til synd!
8 Let his days become few, his overseership, let another take;
Lat hans dagar verta få, lat ein annan få hans embætte!
9 Let his children become fatherless, and his wife a widow;
Lat hans born verta farlause og kona hans enkja!
10 Let his children, wander about, and beg, Let them be driven out of their ruins;
Lat hans born flakka ikring og beda seg, lat deim ganga som tiggarar frå sin øydelagde heim!
11 Let the creditor take aim at all that he hath, and let strangers prey on the fruit of his toil;
Lat okerkallen leggja snara um all hans eigedom, og framande plundra hans avling!
12 Let him have no one to continue lovingkindness, and there be none to favour his fatherless children;
Lat ingen finnast som hyser miskunn imot honom, og ingen som ynkast yver hans farlause born!
13 Let his posterity be for cutting off, In another generation, let their name be wiped out;
Lat hans etterkomarar ganga til grunnar og deira namn verta utstroke i næste ættled!
14 Remembered be the iniquity of his fathers against Yahweh, and, the sin of his mother, let it not be wiped out;
Hans fedra skuld vere i minne hjå Herren, og syndi åt mor hans verte ikkje utstroki!
15 Let them be before Yahweh continually, and let the memory of them, be cut off out of the earth.
Dei vere alltid for Herrens åsyn, og han rydje deira minne ut av jordi,
16 Because that he remembered not to show lovingkindness, but pursued the man that was oppressed and needy, that, the downhearted, he might slay.
av di han ikkje kom i hug å gjera miskunn, men forfylgde ein arm og fatig mann, og ein hjarteskræmd og vilde drepa honom.
17 Because he loved cursing, May it have come upon him, Because he delighted not in blessing, May it have kept far from him;
Han elska forbanning, og denne kom yver honom, han lika ikkje velsigning, og denne kom langt burt frå honom.
18 Because he clothed himself in cursing as his outer garment, therefore may it have entered like water into his inward part, and like oil into his bones;
Han klædde seg i forbanning som sitt klædeplagg, og ho trengde som vatn inn i hans liv, og som olje i hans bein.
19 Be it his, as a garment he shall wrap round him, and for a girdle he shall, at all times, gird on:
Lat henne verta honom til ei kåpa som han sveiper seg i, og til eit belte som han alltid bind um seg!
20 This, be the reward of mine accusers, from Yahweh, even of them who are speaking wrongfully against my life.
Dette vere løni frå Herren åt mine motstandarar, og åt deim som talar vondt imot mi sjæl!
21 But, thou, Yahweh, Adonay, deal effectually with me, for the sake of thy Name, Since good is thy lovingkindness, O rescue me;
Og du, Herre, Herre, gjer vel imot meg for ditt namn skuld, etter som di miskunn er god, so berga meg!
22 For, oppressed and needy, I am, and, my heart, is wounded within me.
For arm og fatig er eg, og mitt hjarta er gjenomstunge i meg.
23 As a shadow when it stretcheth out, I am gone, I am shaken off like the locust;
Som ein skugge når han lengjest, kverv eg burt, eg vert jaga burt som ein grashopp.
24 My knees, tremble from fasting, and, my flesh, faileth of fatness:
Mine kne er ustøde av fasta, og holdet mitt misser feita.
25 So, I, am become a reproach for them, They see me, they shake their head.
Og eg hev vorte til spott for deim; når dei ser meg, rister dei på hovudet.
26 Help me! O Yahweh my God, Save me, according to thy lovingkindness:
Hjelp meg, Herre min Gud, frels meg etter di miskunn!
27 That they may know that, Thine own hand, this is, Thou, Yahweh, hast done it.
so dei må kjenna, at dette er di hand, at du, Herre, hev gjort det.
28 They, may curse if, thou, wilt bless, —Mine assailants, shall be ashamed, but, thy servant, shall rejoice;
Dei forbannar, men du velsignar, dei stend upp, men vert skjemde, og din tenar gled seg.
29 Mine accusers shall be clothed with confusion, and shall wrap about them, like a cloak, their own shame.
Mine motstandarar skal klæda seg i skjemsla og sveipa seg i si skam som i ei kåpa.
30 I will thank Yahweh loudly with my mouth, Yea, in the midst of multitudes, will I praise him;
Eg vil takka Herren storleg med min munn, og midt imillom mange vil eg lova honom.
31 Because he standeth at the right hand of the needy, To save, from them who would pass sentence on his life.
For han stend på høgre sida åt den fatige til å frelsa honom frå deim som dømer hans sjæl.
