Psalms 104
1 Bless, O my soul, Yahweh, —Yahweh, my God, thou art exceedingly great, With honour and majesty, hast thou clothed thyself,
Lova Herren, mi sjæl! Herre min Gud, du er ovleg stor, i høgd og herlegdom er du klædd.
2 Putting on light, as a robe, Stretching out the heavens, as a curtain;
Han sveiper seg i ljos som i eit klædeplagg, han spanar ut himmelen som ein tjeldduk,
3 Building, in the waters, his upper chambers, —Who maketh clouds his chariot, Who passeth along on the wings of the wind;
han som timbrar sine høgsalar i vatni, han som gjer skyerne til si vogn, han som fer fram på vengjerne åt vinden.
4 Making His messengers, winds, His attendants, a flaming fire;
Han gjer vindar til sine englar og logande eld til sine tenarar.
5 He hath fixed the earth on its foundations, It is not to be shaken, to times age-abiding and beyond.
Han grunnfeste jordi på stolparne hennar, ho skal ikkje verta rikka i all æva.
6 With the resounding deep—as a garment, hast thou covered it, Above the mountains, stand the waters;
Djupe vatn lagde du yver henne som eit klæde, yver fjelli stod vatni.
7 At thy rebuke, they flee, At the voice of thy thunder, they hurry away;
For ditt trugsmål flydde dei, for ditt toremål skunda dei seg burt
8 Mountains rise, Valleys sink, Unto the place which thou hast fixed for them;
- fjell steig, dalar sokk - til den staden som du hadde grunnfest for deim.
9 Bounds, hast thou set, which they are not to pass over, They are not to return to cover the earth.
Ei grensa sette du, som dei ikkje skulde skrida yver, dei skal ikkje atter skulde leggja seg yver jordi.
10 Who hast sent forth springs, through the torrent-beds, Between the mountains, they flow along;
Han sender uppkomor fram i dalarne, millom fjelli renn dei.
11 They give drink, to every wild beast of the field, The wild asses do break their thirst.
Dei vatnar alle villdyr på marki, villasni sløkkjer torsten sin.
12 Over them, the bird of the heavens settleth down, From amidst the foliage, they utter a voice.
Yver deim bur himmelens fuglar, millom greinerne syng dei.
13 Who watereth the mountains out of his upper chambers, Out of the fruit of thy works, thou satisfiest the earth.
Han vatnar fjelli frå sine høge salar, jordi vert metta av den frukt du skaper.
14 Who causeth the grass to shoot forth for the cattle, And the herb, for the service of man, That he may bring forth food out of the earth;
Gras let han gro for feet, og vokstrar til gagn for folk til å få brød fram or jordi,
15 And, wine, may rejoice the heart of man, Making radiant his well-nourished face, —And, food, may, the heart of man, sustain.
og vin som gled menneskjehjarta, til å lata andlitet skina av olje, og avla brød som styrkjer menneskjehjarta.
16 Satisfied are, The trees of Yahweh, The cedars of Lebanon, which he hath planted;
Herrens tre vert metta, Libanons cedrar som han hev sett,
17 Where the birds build their nests, The stork, in the fir-trees, hath her house;
der fuglane byggjer reir, storken som hev sitt hus i cypressarne.
18 The high mountains, are for the chamois, The crags, are a refuge for the conies.
Dei høge fjelli er for steinbukkarne, bergskortorne er til livd for fjell-grevlingarne.
19 He hath made the moon for seasons, And, the sun, knoweth his place for entering in.
Han gjorde månen til tidarmerke; soli kjenner si nedgangstid.
20 Thou causest darkness, and it becometh night, Therein, creepeth forth, Every wild beast of the forest;
Du sender myrker, og det vert natt, då krek alle villdyr i skogen fram.
21 The young lions, roaring for prey, And seeking, from GOD, their food.
Dei unge løvor burar etter ran, og dei krev si føda av Gud.
22 The sun ariseth, they withdraw themselves, And, in their lairs, lay them down.
Soli gjeng upp, då dreg dei seg heim og legg seg inn i sine bol.
23 Man goeth forth to his work, And to his labour, until evening.
Menneskja gjeng ut til si gjerning, til sitt arbeid alt til kvelds.
24 How thy works abound, O Yahweh! All of them—in wisdom, hast thou made, The earth is full of thy possession: —
Kor mange dine gjerningar er, Herre! Du gjorde deim alle med visdom, jordi er full av det du hev skapt.
25 This sea here, is great and broad on both hands, —Wherein are creeping things, even without number, Living things, small with great;
Sjå havet, det store og vide! Der krek det i uteljande mengd av dyr både små og store.
26 There, ships, sail along, This sea-monster, thou hast formed to sport therein;
Der gjeng skipi, Livjatan som du hev laga til å leika seg der.
27 All of them, for thee, do wait, That thou mayest give them their food in its season;
Alle ventar dei på deg, at du skal gjeva deim føda i si tid.
28 Thou givest unto them, they gather, Thou openest thy hand, they are satisfied with good.
Du gjev deim, dei sankar, du let upp handi, dei vert metta med godt.
29 Thou hidest thy face, they are dismayed, Thou withdrawest their spirit, They cease to breathe, And, unto their own dust, do they return:
Du løyner ditt andlit, dei vert forskræmde, du tek burt deira ande, dei døyr og dei vender attende til dusti si.
30 Thou sendest forth thy spirit, they are created, And thou renewest the face of the ground.
Du sender ut din ande, dei vert skapte, du nyar upp att skapnaden åt jordi.
31 Be thy glory, O Yahweh, to times age-abiding, Let Yahweh rejoice in his own works:
Herrens æra vare æveleg, Herren glede seg i sine gjerningar!
32 Who looketh at the earth, and it trembleth, He toucheth the mountains, and they smoke.
Han som skodar på jordi og ho skjelv, han som rører fjelli og dei ryk.
33 I will sing to Yahweh, as long as I live! Yea I will touch the strings to my God, while I continue;
Eg vil syngja for Herren so lenge eg liver, eg vil lovsyngja min Gud so lenge eg er til.
34 Pleasing unto him, be my (meditation) I, will rejoice in Yahweh.
Gjev min tale kunde tekkjast honom! Eg vil gleda meg i Herren.
35 Sinners shall be consumed out of the earth And, the lawless, no more, shall exist, —Bless, O my soul, Yahweh, Praise ye Yah!
Gjev syndarar måtte kverva burt frå jordi, og ugudlege ikkje lenger finnast! Lova Herren, mi sjæl! Halleluja, lova Herren.
