Psalms 102

1 A Prayer for the Humbled One when he is about to faint, and, before Yahweh, poureth out his grief. O Yahweh, hear thou my prayer, and let, my cry for help, unto thee, enter in.

Bøn av ein arming, når han vanmegtast og let sitt klagemål strøyma fram for Herren. Herre, høyr mi bøn, og lat mitt rop koma fram til deg!

2 Do not hide thy face from me, In the day when I am in distress, —Bend down unto me thine ear, In the day when I call, speedily answer me.

Løyn ikkje ditt andlit for meg den dagen eg er i naud! Bøyg ditt øyra til meg! Den dagen eg ropar, svara meg snart!

3 For, consumed in smoke, are my days, And, my bones, like a burning mass, are scorched through;

For dagarne mine hev fare burt som ein røyk, og mine bein er som glødde i eld.

4 Smitten like herbage, so is my heart dried up, For I have forgotten to eat my food.

Mitt hjarta er solstukke og visnar som gras, for eg hev gløymt å eta brødet mitt.

5 At the noise of my groaning, my bone, hath cleaved, to my flesh:

For mi høgmælte stynjing heng beini fast ved kjøtet mitt.

6 I am like the pelican of the desert, I have become as an owl among ruins.

Eg likjest pelikanen i øydemarki, eg er som ula på aude stader.

7 I have watched and am become, Like a bird sitting alone upon a housetop.

Eg lyt vaka og vera som ein einsleg fugl på taket.

8 All the day, have mine enemies, reproached me, And, they who are mad against me, by me, have sworn.

Heile dagen spottar mine fiendar meg, dei som reint er ville mot meg, sver ved meg.

9 For, ashes—like bread, have I eaten, And, my drink—with my tears, have I mingled;

For eg et oska som brød, og drykken min blandar eg med gråt

10 Because of thine indignation and thy wrath, For thou hast lifted me up, and cast me down.

for din vreide og din harm skuld, for du hev teke meg upp og kasta meg burt.

11 My days, are like a shadow extended, And, I, as green herbage, do wither.

Mine dagar er som ein skugge når han lengjest, og eg visnar som gras.

12 But, thou, O Yahweh, age-abidingly wilt remain, And the memorial of thee, to generation after generation.

Men du, Herre, sit i all æva, og ditt minne varer frå ætt til ætt.

13 Thou, wilt arise, wilt have compassion upon Zion, Surely it is time to favour her, Surely the time appointed, hath come;

Du vil standa upp, du vil miskunna Sion, for det er tid til å vera nådig mot henne, ja, timen er komen.

14 Seeing that thy servants, take pleasure, in her stones, And, her dust, they favour:

For dine tenarar hev godhug for steinarne hennar, og dei ynkast yver hennar grus.

15 That the nations may revere thy Name, O Yahweh, And all the kings of the earth, thy glory.

Og heidningar skal ottast Herrens namn, og alle kongar på jordi di æra.

16 When Yahweh, hath built up, Zion, Hath appeared in his glory;

For Herren hev bygt upp att Sion, han hev synt seg i si æra;

17 Hath turned towards the prayer of the destitute, And not despised their prayer,

han hev vendt seg til bøni frå dei hjelpelause, og han hev ikkje vanvyrdt deira bøn.

18 This, shall be written, for a later generation, And, a people to be created, will give praise unto Yah: —

Dette skal verta uppskrive for den komande ætti, og det folket som vert skapt, skal lova Herren,

19 That he looked down, out of his holy height, Yahweh, from the heavens unto the earth, directed his gaze; —

for han hev set ned frå si heilage høgd, Herren hev frå himmelen skoda på jordi

20 To hear the groaning of the prisoner, To set free, them who were appointed to death.

og vil høyra sukken frå den bundne og løysa ut daudens born,

21 To the end the Name of Yahweh, might be celebrated in Zion, And his praise in Jerusalem:

so dei i Sion skal forkynna Herrens namn og hans pris i Jerusalem,

22 When the peoples, gather themselves together, And the kingdoms, to serve Yahweh.

når folkeslag kjem i hop og kongerike til å tena Herren.

23 He hath prostrated, in the way, my strength, —He hath shortened my days.

Han hev bøygt mi kraft på vegen, han hev korta av mine dagar.

24 I said, O my GOD, do not remove me in the midst of my days, Throughout the generation of generations, are thy years;

Eg segjer: Min Gud, tak meg ikkje burt midt i mine dagar! Frå ætt til ætt varer dine år.

25 Of old—the earth, thou didst found, And, the work of thy hands, are the heavens;

Fordom grunnfeste du jordi, og himmelen er verk av dine hender.

26 They, shall perish, But, thou, wilt abide; And, they all, like a garment, shall fall in pieces, As a vesture, wilt thou change them and they shall vanish;

Dei skal forgangast, men du stend; alle skal dei eldast som eit klæde, som ein klædnad skifter du deim, og dei vert umskifte;

27 But, thou, art, the same, —And, thy years, shall have no end:

men du er den same, og dine år tek aldri ende.

28 The children of thy servants, shall continue, —And, their seed, before thee, be established.

Borni åt dine tenarar skal bu i ro, og deira avkjøme skal standa trygt for di åsyn.