Proverbs 6
1 My son, if thou have become surety for thy neighbour, —have struck for a stranger thy hands,
Hev du borga for grannen din, son min, hev du handtekest for ein annan,
2 Thou hast been snared by the sayings of thy mouth, —thou hast been caught by the sayings of thy mouth.
er du bunden ved ord av din munn, er du fanga i ord av din munn,
3 Do this then, my son, and deliver thyself, When thou hast come into the hand of thy neighbour, Go, haste thee, and urge thy neighbour;
gjer då soleis, son min, og berga deg, sidan du er komen i handi på grannen: Gakk og kasta deg ned for grannen, gjer ågang på han,
4 Do not give sleep to thine eyes, or slumber to thine eyelashes;
unn ikkje dine augo svevn, eller augneloki ein blund.
5 Deliver thyself, as a gazelle out of the hand, and as a bird, out of the hand of the fowler.
Frels deg som ei gasella or handi hans, som ein fugl or fangarvald!
6 Go to the ant, thou sluggard, observe her ways, and be wise;
Gakk til mauren, du leting, sjå hans ferd og vert vis!
7 Which, having no harvest, scribe, or ruler,
Han hev ingen hovding eller fut eller herre,
8 Prepareth, in the summer, her food, hath collected, in the harvest, her sustenance.
men lagar um sumaren maten sin til og hev um hausten sanka si føda.
9 How long, O sluggard, wilt thou lie? how long ere thou rise from thy sleep?
Kor lenge vil du liggja, du leting? Når ris du upp or di svevn?
10 A little sleep, a little slumber, a little folding of the hands to rest: —
Endå litt svevn, endå litt blunding, endå litt kvild med henderne i kross,
11 So shall come in, as a highwayman, thy poverty, and, thy want, as one armed with a shield.
so kjem armodi di som ein farande fant og naudi som skjoldvæpna mann.
12 An abandoned man, a man of iniquity, [is he] who—goeth on in perversity of mouth;
Ugagns menneskje, illgjerningsmann, er den som gjeng og rengjer munnen,
13 Winketh with his eyes, speaketh with his foot, pointeth with his fingers;
som blinkar med augo, skrapar med foten, peikar med fingrarne,
14 [Hath] perverse things in his heart, deviseth mischief on every occasion, strifes, he sendeth forth.
med meinspel i hjarta, alltid emnar på ilt, og yppar trættor.
15 For this cause, suddenly cometh his doom, in a moment, shall he be torn in pieces and there be no mending.
Difor kjem hans undergang brått, snøgt vert han ulækjande krasa.
16 These six things, doth Yahweh hate, yea, seven, are the abomination of his soul: —
Det er seks ting som Herrens hatar, og sju er ei gru for hans sjæl:
17 Eyes that are lofty, a tongue that is false, and hands shedding innocent blood;
Storlåtne augo, ljugartunga, hender som renner ut skuldlaust blod,
18 A heart contriving iniquitous devices, feet hasting to run into mischief;
hjarta som tenkjer upp vonde råder, føter som renner rapt til vondt,
19 One that uttereth lies—a false witness, and one sending forth strifes between brethren.
den som lyg og vitnar falskt, den som yppar strid millom brør.
20 Observe thou, my son, the commandment of thy father, and do not decline from the instruction of thy mother:
Son min, tak vare på bodet åt far din, og kasta’kje frå deg læra åt mor di!
21 Bind them upon thy heart continually, fasten them upon thy neck;
Bitt deim alltid til hjarta ditt, knyt deim um halsen din!
22 When thou walkest abroad, it shall guide thee, when thou sleepest, it shall watch over thee, when thou wakest, it shall speak to thee:
Når du gjeng, skal læra leida deg; når du ligg, skal ho vaka yver deg; når du vaknar, skal ho tala til deg.
23 For, a lamp, is the commandment, and, the instruction, a light, and, the way of life, are the reproofs of correction:
For bodet er ei lykt og lovi er ljos, og påminning med tukt er livsens veg.
24 To keep thee from the wicked woman, from the flattery of the tongue of her that is a stranger.
Dei kann vara deg frå den vonde kvinna, frå den sleipe framande tunga.
25 Do not covet her beauty, in thy heart, neither let her take thee, by her eyelashes;
Ikkje trå i hjarta etter vænleiken hennar, og lat ho’kje fanga deg med augneloki sine!
26 Because, for the sake of an impure woman, [a man may be brought] even to a cake of bread, —and, a man’s wife, for a precious soul, may hunt!
For skjøkja armar ut til siste brødbit, og gifte kona jagtar etter dyre livet.
27 Can a man snatch up fire in his bosom, and, his clothes, not be burned?
Kann nokon taka eld i fanget og ikkje brenna klædi sine?
28 Or can a man walk upon hot coals, and, his feet, not be burned?
Ell’ kann ein gå på gløder og ikkje svida føterne?
29 So, he that goeth in unto his neighbour’s wife, no man shall be guiltless who toucheth her!
So vert det med den som gjeng inn til kona åt grannen; ingen kjem urefst frå det, um han rører henne.
30 Men despise not a thief, when he stealeth, to satisfy his appetite, because he is famished;
Vert ikkje tjuven vanvyrd, um han stel og vil stilla sin svolt?
31 Yet, if found, he must pay back sevenfold, All the substance of his house, must he give:
Vert han teken, lyt han sjufaldt betala, alt han eig i sitt hus, lyt han gjeva.
32 He that committeth adultery with a woman, lacketh sense, A destroyer of his own life, is he that doeth it;
Den som driv hor med ei kona, er vitlaus, den som vil tyna seg sjølv, gjer slikt.
33 Smiting and shame, shall he find, and, his reproach, shall not be wiped out;
Hogg og skjemsla fær han, og ingen utslettar hans skam.
34 For, jealousy, is the rage of a man, nor will he spare, in the day of avenging;
For mannen harmast i åbryskap, på hemnsdagen sparer han ikkje.
35 He will not look, at any ransom, neither will he consent, though thou increase the bribe.
Han bryr seg ikkje um nokor bot og tek’kje imot um du gjev han mykje.
