Proverbs 1
1 The proverbs of Solomon, son of David, King of Israel:
Ordtøke av Salomo, son til David, konge yver Israel.
2 For the knowledge of wisdom and correction, for discerning the sayings of intelligence;
Av deim kann ein læra visdom og age og skyna vituge ord.
3 For receiving the correction of prudence, righteousness and justice, and equity;
Og få age so ein vert klok, rettferd og rett og rettvisa.
4 For giving To the simple shrewdness, To the young man, knowledge and discretion.
Dei kann gjeva dei urøynde klokskap, ungdomen kunnskap og ettertanke -
5 A wise man, will hear, and will increase learning, and a, discreet man, wise counsels, will acquire,
so den vise kann høyra og auka sin lærdom og den vituge verta rådklok.
6 By gaining discernment of proverb, and satire, the words of the wise, and their dark sayings.
Dei gjev skyn på ordtak og myrke ord, ord frå dei vise og gåtorne deira.
7 The reverence of Yahweh, is the beginning of knowledge, Wisdom and correction, the foolish have despised.
Otte for Herren er upphav til kunnskap, uvitingar vanvyrder visdom og age.
8 Hear, my son, the correction of thy father, and do not reject the instruction of thy mother;
Høyr etter, son min, når far din deg agar, og kasta’kje frå deg det mor di deg lærer!
9 For, a wreath of beauty, shall they be to thy head, and chains of ornament, to thy neck.
For det er ein yndeleg krans for ditt hovud, og kjedor kring halsen din.
10 My son, if sinners entice thee, do not consent.
Son min, når syndarar lokkar deg, samtykk ikkje!
11 If they say—Come with us, —Let us lie in wait for blood, Let us watch in secret for him who is needlessly innocent;
Um dei segjer: «Kom med oss! Me vil lura etter blod, setja fella for den skuldlause utan grunn;
12 Let us engulf them, like hades, alive, While in health, like them who are going down to the pit; (Sheol h7585)
Me vil gløypa deim som helheimen livande, og heile som når dei fer i gravi; (Sheol h7585)
13 All costly substance, shall we find, We shall fill our houses with spoil;
Me vinna oss alle slag skattar, og fyller husi våre med rov;
14 Thy lot, shalt thou cast into our midst, One purse, shall there be, for us all.
du skal få lutskifte saman med oss, alle skal me ha same pungen.» -
15 My son, do not walk in the way with them, Withhold thy foot from their path.
Son min, gakk ikkje då på vegen med deim, haldt foten din burte frå deira stig!
16 For, their feet, to mischief, do run, and haste to the shedding of blood.
For føterne deira spring til vondt og er snøgge til å renna ut blod.
17 Surely, in vain, is spread the net, in the sight of aught that hath wings!
Men fåfengt breier dei netet for augo på alle fuglar.
18 Yet, they, for their own blood, lie in wait, They watch in secret for their own life.
Dei lurer på sitt eige blod og set eit garn for sitt eige liv.
19 Such are the ways of every one that graspeth with greed, The life of the owners thereof, it taketh away!
So gjeng det kvar som riv til seg med ran, det drep sin eigen herre.
20 Wisdom, in the open place, soundeth forth, in the broadways, she raiseth her voice;
Vismøyi ropar på gata og lyfter si røyst på torgi.
21 At the head of bustling streets, she crieth aloud, —at the openings of the gates in the city—her sayings, she doth utter: —
På gatehyrna preikar ho midt i ståket, i porthallar og kring i byen ho talar:
22 How long, ye simple ones, will ye love simplicity? and, scoffers, in scoffing, delight them? and, dullards, hate knowledge?
«Kor lenge vil de fåkunnige elska fåkunna, og kor lenge vil spottarar ha hug til spott, og dårar hata kunnskap?
23 Will ye turn, at my reproof? Lo! I will pour out to you my spirit, I will make known my words to you.
Snu dykk hit når eg refser! So skal åndi mi fløyma for dykk, og eg skal kunngjera dykk mine ord.
24 Because I called, and ye refused, I stretched out my hand, and no one regarded;
Eg ropa og de vilde ikkje høyra, og ingen agta på at eg rette ut handi,
25 But ye dismissed all my counsel, and, to my rebuke, would not yield,
De brydde dykk ei um all mi råd, og ansa ikkje mitt refsings ord,
26 I also, at your calamity, will laugh, I will mock, when cometh your dread;
So skal eg då læ når de ulukka fær, eg skal spotta når det som de ræddast kjem,
27 When cometh as a crashing your dread, and, your calamity, as a storm-wind, overtaketh, when there come upon you, distress and anguish.
når det de ræddast kjem som eit uver, og uferdi dykkar fer hit som ein storm, når trengsla og naud kjem på dykk.
28 Then, will they call me, but I will not answer, they will seek me diligently, but shall not find me.
Då vil eg ikkje svara når de ropar på meg, dei skal naudleita etter meg, men ikkje finna meg.
29 Because they hated knowledge, and, the reverence of Yahweh, did not choose;
Av di dei hata kunnskap og forsmådde otte for Herren,
30 Consented not to my counsel, disdained all my rebuke,
ikkje lydde på mi råd, vanyrde all mi påminning,
31 Therefore shall they eat of the fruit of their own way, and, with their own counsels, be filled.
skal dei eta frukt av si åtferd og verta mette av sine råder.
32 For, the turning away of the simple, will slay them, —and, the carelessness of dullards, will destroy them.
For einvisa drep dei einfaldne, og tryggleiken dårarne tyner.
33 Whereas, he that hearkeneth unto me, shall dwell safely, and be at rest, without dread of misfortune.
Men den bur trygt, som høyrer på meg, verna um ulukke-rædsla.»
