Luke 7
1 After he had completed all his sayings within the hearing of the people, he entered into Capernaum.
So tala Jesus, og folket lydde på honom; då han hadde tala til endes, gjekk han inn i Kapernaum.
2 And, a certain centurion’s servant, being sick, was on the point of dying, —who was, by him, highly prized.
Ein hovudsmann hadde ein dreng som låg so sjuk at det leid åt med honom, og den drengen heldt han svært gjæv.
3 But, hearing about Jesus, he sent forth unto him elders of the Jews, requesting him that he would come and bring his servant safely through.
Han hadde høyrt um Jesus, og no sende han nokre av rådsmennerne åt jødarne til honom, og bad at vilde koma og berga livet åt drengen.
4 And, they, coming near unto Jesus, began beseeching him earnestly, saying—Worthy, is he for whom thou mayest do this,
Då dei kom til Jesus, bad dei honom so mykje at han skulde gjera det. «Han er verd at du gjer dette for honom, » sagde dei;
5 for he loveth our nation, and, the synagogue, he, built for us.
«for han elskar folket vårt, og det er han som hev bygt synagoga åt oss.»
6 And, Jesus, was journeying with them. But, he, by this time, being not far from the house, the centurion sent friends, saying unto him—Lord! do not trouble thyself, for I am of no consideration, that, under my roof, thou shouldst enter.
Jesus gjekk med deim; men då han ikkje hadde langt att til huset, sende hovudsmannen nokre vener til honom med det bodet: «Herre, du skal’kje umaka deg! Eg er for ring til at du skulde stiga inn under taket mitt;
7 Wherefore, neither deemed I, myself, worthy to come unto thee, —but speak with a word, and let my servant be healed.
difor heldt eg meg heller ikkje verdig til å koma til deg. Men seg eit ord, so guten min vert god att!
8 For, I too, am a man ranked, under authority, having, under myself, soldiers; and I say to this one—Go! and he goeth, —and to another—Come! and he cometh, —and to my servant—Do this! and he doeth it.
For eg er og ein mann som må lyda deim som større er, og sjølv hev eg hersveinar under meg, og segjer eg til ein av deim: «Gakk!» so gjeng han, og til ein annan: «Kom!» so kjem han, og til tenaren min: «Gjer det!» so gjer han det.»
9 And, hearing these things, Jesus marvelled at him; and, turning to the multitude following him, said—I tell you, Not even in Israel, such faith as this, have I found!
Då Jesus høyrde det, undra han seg yver mannen; han snudde seg, og sagde til folket som fylgde honom: «Det segjer eg dykk: Ikkje ein gong i Israel hev eg funne so stor ei tru.»
10 And they who were sent, returning unto the house, found the servant, well.
Då dei som hovudsmannen hadde sendt, kom attende til huset hans, fekk dei sjå at drengen var god att.
11 And it came to pass thereafter, that he journeyed unto a city called Nain, and there were journeying with him, his disciples and a great multitude.
Snart etter bar det so til at Jesus for til ein by som heiter Nain, og læresveinarne hans og ein stor folkehop var med honom.
12 Now, as he drew near unto the gate of the city, then lo! there was being brought forth, one dead, the only-begotten son of his mother, —and, she, was a widow; and, a considerable multitude of the city, was with her.
Då han kom nær innåt byporten, såg han at liket av ein ung mann vart bore ut; det var einaste sonen åt ei enkja; og mykje folk frå byen var med henne.
13 And, beholding her, the Lord, was moved with compassion over her, and said to her—Be not weeping!
Då Herren vart var enkja, tykte han hjarteleg synd um henne og sagde til henne: «Gråt ikkje!»
14 And, going forward, he touched the coffin, and the bearers stood still; and he said—Young man! to thee, I say, Arise!
Han gjekk innåt og tok i båri, og dei som bar, stana. So sagde han: «Unge mann, eg segjer deg: Statt upp!»
15 And the dead man sat up, and began to speak; and he gave him to his mother.
Og med ein gong reiste den daude seg upp og tok til å tala, og han gav honom åt mori.
16 And fear seized them, all, and they began to glorify God, saying—A great prophet, hath been raised up amongst us! and—God hath visited his people!
Då vart alle tekne av otte; dei lova Gud og sagde: «Ein stor profet hev stade fram millom oss!» og: «Gud hev vitja sitt folk!»
17 And this report went forth throughout the whole of Judaea, and all the surrounding country.
Og det ordet um honom kom ut yver heile Jødeland og bygderne ikring.
18 And John’s disciples carried tidings unto him concerning all these things.
Alt dette fekk Johannes bod um av læresveinarne sine. Då kalla han tvo av deim til seg,
19 And, calling unto him certain two of his disciples, John sent unto the Lord, saying—Art, thou, the Coming One, or, a different one, are we to expect?
og sende deim til Herren med dei ordi: «Er du den som skal koma, eller lyt me venta ein annan?»
20 And, coming near unto him, the men said—John the Immerser, hath sent us unto thee, saying, Art, thou, the Coming One, or, another, are we to expect?
Då mennerne kom til Jesus, sagde dei: «Johannes, døyparen, sender oss til deg og spør: «Er du den som skal koma, eller lyt me venta ein annan?»»
21 In that very hour, he cured many from diseases, and plagues, and wicked spirits; and, unto many blind, gave he the favour to see.
I same bilet lækte han mange for sjukdomar og plågor og vonde ånder, og mange blinde gav han syni;
22 And, answering, he said unto them—Go and bear tidings unto John, as to what ye have seen and heard: The blind, are receiving sight, the lame, walk, lepers, are cleansed, and, the deaf, hear, the dead, are raised, the destitute, are told the glad-message;
so svara han deim: «Gakk og ber bod til Johannes um det de hev set og høyrt: Blinde fær att syni si, halte gjeng ikring, spilte vert reine, dauve høyrer, daude stend upp att, og fatige fær høyra fagnadbodet;
23 And, happy, is he, whosoever shall not find occasion of stumbling in me!
og sæl er den som ikkje styggjest ved meg!»
24 And, the messengers of John having departed, he began to say unto the multitudes, concerning John—What went ye forth into the desert to gaze at? A reed, by a wind, shaken?
Då ærendsveinarne åt Johannes var gjengne, tok Jesus til å tala til folket um Johannes: «Kvi gjekk de ut i øydemarki? Vilde de sjå på ei røyr som svagar att og fram i vinden?
25 But what went ye forth to see? A man, in soft garments, arrayed? Lo! they who in splendid apparel and luxury are found, are, in the kingly courts.
Kvi gjekk de då der ut? Vilde de sjå ein mann som er klædd i fine klæde? Nei, dei som er gildt klædde og liver sine dagar i ovlivnad, dei held til i kongeslotti.
26 But what went ye forth to see? A prophet? Yea! I say unto you, —and abundantly more than a prophet.
Men kvi gjekk de då der ut? Vilde de sjå ein profet? Ja, segjer eg dykk, og det ein som er meir enn profet.
27 This, is he concerning whom it is written—Lo! I am sending forth my messenger before thy face, who shall prepare thy way before thee.
Det er um honom det er skrive: «Framfyre deg min ærendsvein eg sender; der du vil fara, skal han vegen rydja.»
28 I say unto you—A greater, among them that are born of women, than John, is there none; but, he that is least in the kingdom of God, is greater than he.
Eg segjer dykk: Det finst ingen større profet millom menneskjeborni enn Johannes; og endå er den minste i Guds rike større enn han.
29 And, all the people, when they heard, and the tax-collectors, justified God, having been immersed with the immersion of John;
Og alt folket som høyrde honom, tollmennerne med, gav Gud rett og tok imot dåpen åt Johannes;
30 but, the Pharisees and the lawyers, had set aside, the counsel of God against themselves, not being immersed by him.
men farisæarane og dei lovkunnige gjorde Guds råd til inkjes for seg, og tok ikkje imot dåpen hans.
31 Unto what, then, shall I liken the men of this generation? And unto what are they like?
Kven skal eg då likna folki i denne mannsalderen med? kven er det dei likjest?
32 They are like unto the children sitting, in a market-place, and calling one to another, who say—We played the flute for you, and ye danced not, We wailed, and ye wept not.
Dei likjest borni som sit på torget og ropar til kvarandre: «Me let i fløyta åt dykk, og de dansa ikkje; me song eit syrgjekvæde, og de gret ikkje.»
33 For John the Immerser hath come, neither eating bread nor drinking wine, and ye say—A demon, he hath:
For Johannes døyparen er komen; han et ikkje brød og drikk ikkje vin, og so segjer de: «Han er forgjord!»
34 The Son of Man hath come, eating and drinking, and ye say—Lo! a man, gluttonous and a wine-drinker, a friend of tax-collectors and sinners.
Menneskjesonen er komen; han et og drikk, og so segjer de: «Sjå for ein etar og drikkar! Han er godvener med tollmenner og syndarar!»
35 And yet wisdom hath been justified by all her children.
Men at visdomen hev rett, det hev alle sveinarne hans sanna.»
36 And a certain one of the Pharisees was requesting him, that he would eat with him; and, entering into the house of the Pharisee, he reclined.
Ein av farisæarane bad honom eta hjå seg, og Jesus gjekk heim til honom og sette seg til bords.
37 And, lo! a woman, who indeed was in the city a sinner; and, when she found out that he was reclining in the house of the Pharisee, providing an alabaster-jar of perfume,
No var det der i byen ei kvinna som hadde livt eit syndefullt liv; då ho fekk vita at han sat til bords hjå farisæaren, kom ho med ei alabaster-krukka full av myrrasalve
38 and standing behind, near his feet, weeping, with the tears, began she to be wetting his feet, and, with the hair of her head, was wiping off [the tears], and was tenderly kissing his feet, and anointing them with the perfume.
og sette seg gråtande nedmed føterne hans; so tok ho til å væta føterne hans med tårorne sine, og turka deim med håret sitt; og ho kysste føterne hans og smurde deim med myrrasalven.
39 But the Pharisee who had invited him, seeing it, spake within himself, saying, This one, if he were the prophet, would have been taking note, who and of what sort, is the woman, who is even touching him, that she is, a sinner.
Då farisæaren som hadde bede honom til seg såg det, tenkte han med seg: «Var denne mannen ein profet, so visste han kva det er for ei kvinna som tek i honom, og kva slag menneskje ho er, at ho er ei syndefull kvinna.»
40 And, making answer, Jesus said unto him—Simon! I have, unto thee, something to say. He, then—Teacher, speak!—saith he.
Då tok Jesus til ords og sagde til honom: «Simon, det er noko eg vil segja deg!» - «Tala, meister!» sagde han.
41 Two debtors, there were, to a certain creditor, —the one, owed five hundred denaries, and, the other, fifty.
«Det var tvo som stod i skuld til ein utlånar; den eine var skuldig hundrad dalar, den andre ti.
42 they not having wherewith to pay, he forgave, both. Which of them, therefore, will love him, more?
Men dei hadde ikkje noko å greida for seg med, og so ettergav han deim båe skuldi. Kven av deim vil no elska honom mest?»
43 Making answer, Simon said—I suppose, that he to whom, the more, he forgave. And, he, said unto him—Rightly, hast thou judged.
«Eg tenkjer, den som han ettergav mest, » svara Simon. «Du dømde rett, » sagde Jesus.
44 And, turning towards the woman, unto Simon, he said—Seest thou this woman? I entered into thy house: water to me, on my feet, thou didst not give, —but, she, with her tears, hath wetted my feet, and, with her hair, wiped off [the tears].
So snudde han seg mot kvinna og sagde til Simon: «Du ser denne kvinna! Eg kom inn i ditt hus - du gav meg ikkje vatn til føterne mine, men ho vætte føterne mine med tåror, og turka deim med håret sitt;
45 A kiss, to me, thou didst not give, —but, she, from the time I came in, hath not ceased tenderly kissing my feet.
du gav meg ingen kyss, men ho hev halde ved og kysst føterne mine frå den stund eg kom inn;
46 With oil, my head, thou didst not anoint, —but, she, with perfume, hath anointed, my feet.
du salva ikkje hovudet mitt med olje, men ho smurde føterne mine med myrrasalve.
47 For which cause, I say unto thee—Her many sins, have been forgiven, because she hath loved, much: but, he to whom little is forgiven, little, loveth.
For den skuld segjer eg deg: Tilgjevne er dei mange synderne hennar; difor er det ho elskar so mykje; men den som lite vert tilgjeve, elskar lite.»
48 And he said unto her—Thy sins have been forgiven.
So sagde han til henne: «Tilgjevne er synderne dine!»
49 And they who were reclining together, began to be saying within themselves—Who is, this, that, even forgiveth sins?
Dei som sat med til bords, tok til å tenkja med seg: «Kven er han, som jamvel tilgjev synder?»
50 But he said unto the woman—Thy faith, hath saved thee, —Go thy way into peace.
Men han sagde til kvinna: «Trui di hev frelst deg! Gakk heim, og liv sæl.»
