Luke 24
1 but, on the first day of the week, at early dawn, unto the tomb, came they, bringing the spices which they had prepared.
Tidlig på søndag morgenen, mens solen var i ferd med å gå opp, gikk kvinnene til graven med salven de hadde gjort i stand.
2 And they found the stone, rolled away from the tomb;
Der fikk de se at steinen som hadde dekket åpningen, var blitt rullet til siden.
3 but, when they entered, they found not the body of the Lord Jesus.
Da de gikk inn i graven, kunne de ikke finne kroppen til Herren Jesus.
4 And it came to pass, while they were perplexing themselves concerning this, that lo! two men, stood near them, in dazzling raiment.
Kvinnene sto helt forvirret og visste ikke hva de skulle tro. Plutselig viste det seg to menn i skinnende hvite klær.
5 And, they becoming afraid, and bending their faces unto the ground, they said unto them—Why seek ye the Living One with the dead?
Kvinnene ble forskrekket og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Mennene spurte:”Hvorfor leter dere blant de døde etter han som er levende?
6 He is not here, but hath arisen: Remember how he spake unto you while yet he was in Galilee:
Han er ikke her. Han er blitt levende igjen. Husker dere ikke det han sa til dere da han ennå var i Galilea?
7 Saying, as to the Son of Man, that he must needs be delivered up into the hands of sinful men, and be crucified, —and, on the third day, arise.
At han, Menneskesønnen, vil bli utlevert til onde mennesker og bli henrettet på et kors, men at han på den tredje dagen skulle stå opp igjen fra de døde?”
8 And they remembered his sayings;
Da husket de på at Jesus hadde sagt dette.
9 and, returning [from the tomb], reported all these things unto the eleven, and unto all the rest.
De skyndte seg av sted for å fortelle disiplene og alle de andre det som hadde skjedd.
10 Now they were the Magdalene Mary, and Joana, and Mary the mother of James; and, the other women with them, were telling, unto the apostles, these things.
Kvinnene som hadde gått til graven, var Maria Magdalena, Johanna, og Maria, som var mor til Jakob, og flere andre. Alle fortalte den samme fantastiske historien til de elleve som Jesus hadde valgt seg ut til disipler.
11 And these sayings appeared before them, as if idle talk, and they were minded to disbelieve them.
Mennene syntes det hørtes ut som tomt snakk og trodde ikke på det.
12 But, Peter, arising, ran unto the tomb, —and, bending near, beholdeth the linen bandages, alone; and departed, unto himself, marvelling at the thing that had happened.
Peter tok seg likevel det bryet og sprang av sted til graven for å se etter. Da han bøyde seg ned og så inn i gravkammeret, så han ikke noe annet enn lintøyet som lå der. Forundret over det som hadde skjedd, gikk han fra graven.
13 And lo! two from among them, on the selfsame day, were journeying unto a village, distant sixty furlongs from Jerusalem, the name of which, was Emmaus;
Samme dagen var to av disiplene på vei til byen Emmaus, som ligger drøyt en mil fra Jerusalem.
14 and, they, were conversing one with another, about all these things which had occurred.
De gikk og samtalte med hverandre om alt det som hadde skjedd de siste dagene.
15 And it came to pass, as they were conversing and reasoning together, that, Jesus himself, drawing near, was journeying with them;
Plutselig, mens de gikk der og snakket, kom Jesus selv og slo følge med dem.
16 but, their eyes, were held, so as not to know him.
Selv om de så ham, var det et eller annet som hindret dem fra å kjenne ham igjen.
17 And he said unto them—What are these things which ye are debating one with another, as ye walk along? And they came to a stand, sad in countenance.
”Hva er det dere går her og diskuterer så ivrig?” undret han. Da stanset de brått opp og så på ham med sorg i blikket.
18 But one, by name Cleopas, answering, said unto him—Art, thou, lodging, alone, in Jerusalem, and knowest not the things which have come to pass therein in these days?
En av mennene, han som het Kleopas, svarte:”Du må være den eneste som har vært i Jerusalem og ikke har hørt om det som har skjedd der de siste dagene.”
19 And he said unto them—What things? And, they, said unto him—The things concerning Jesus the Nazarene, who became a prophet, mighty in work and word, before God and all the people:
”Hva er det som har skjedd?” fortsatte Jesus.”Dette med Jesus fra Nasaret”, sa de.”Han var en profet som var helt fantastisk til å gjøre tydelig Guds budskap for alle. Og han gjorde store mirakler ved Guds kraft og var høyt elsket av både Gud og mennesker.
20 In what way also our High-priests and Rulers delivered him up unto a sentence of death, and crucified him.
Men øversteprestene og medlemmene i Det jødiske rådet arresterte ham og utleverte ham til romerne, som dømte ham til døden og spikret ham fast på et kors.
21 We, however, were hoping that, he, was the one destined to redeem Israel! But indeed, even with all these things, this brings on, the third, day, since these things happened: —
Vi håpet så inderlig at han skulle være den som kunne sette fri Israel! I dag er det tredje dagen siden alt dette skjedde.
22 Nay! certain women also, from amongst us, have made us beside ourselves, in that they went early unto the tomb;
Nå er vi helt i sjokk, for noen av kvinnene i vår gruppe gikk nemlig ut til graven tidlig på morgenen i dag.
23 and, not finding his body, came, saying—that, a vision of messengers, they had seen, who were affirming him to be alive.
Da de kom tilbake fortalte de at kroppen til Jesus ikke lenger var å finne der. De hadde sett engler som sa at han var levende!
24 And certain of them who were with us departed unto the tomb, —and found so, according as, the women, had said; but, him, they saw not.
Noen i gruppen vår løp derfor dit for å se etter, og faktum er at kroppen var borte. Akkurat som kvinnene hadde sagt, men Jesus så de ikke noe til.”
25 And, he, said unto them—O thoughtless ones! and slow in heart to rest your faith upon all things which the prophets have spoken: —
Da sa Jesus:”Tenk så lite dere skjønner! Hvor vanskelig dere har for å tro på det som Gud har forutsagt ved profetene sine.
26 Was it not needful for the Christ, these very things, to suffer, and to enter into his glory?
Har han ikke gjort kjent at Messias, den lovede kongen, måtte gå gjennom disse lidelsene og etterpå bli æret og opphøyd?”
27 And, beginning from Moses, and from all the prophets, he thoroughly explained to them, in all the Scriptures, the things concerning himself.
Så siterte han avsnitt for avsnitt av det som Moses og alle profetene hadde skrevet. Han forklarte hva Gud hadde sagt om Messias i alle bøkene som er samlet i Skriften.
28 And they drew near unto the village, whither they were journeying; and, he, made for journeying, further.
På dette tidspunktet var de nesten kommet fram til byen Emmaus, og det så ut som om Jesus hadde tenkt å gå videre.
29 And they constrained him, saying—Abide with us; because it is, towards evening, and the day hath already declined. And he went in to abide with them.
De stoppet ham og ba innstendig:”Stans over natten hos oss. Det begynner jo allerede å bli mørkt.” Da fulgte Jesus med dem hjem.
30 And it came to pass, when he reclined with them, taking the loaf, he blessed, and, breaking it, went on to give unto them.
Da de hadde slått seg ned ved bordet for å spise, tok han brødet og takket Gud for maten, brøt brødet i biter og rakte det til de andre.
31 And, their, eyes were opened, and they knew him; and, he, vanished from them.
Plutselig ble øynene deres åpnet, og de kjente ham igjen. Men i samme øyeblikk var han borte.
32 And they said one to another—Was not, our heart, burning, as he was speaking to us in the way, as he was opening to us the Scriptures?
De sa til hverandre:”Ja visst, kjente vi det ikke som ild som brant i oss, da han snakket til oss på veien og forklarte Skriften for oss?”
33 And, arising in that very hour, they returned unto Jerusalem, —and found, gathered together, the eleven, and them who were with them,
Uten å miste et sekund skyndte de seg tilbake til Jerusalem der disiplene og de andre som fulgte Jesus, var samlet.
34 saying—In truth, the Lord hath arisen, and hath appeared unto Simon!
Disse tok imot mennene med ordene:”Herren har virkelig stått opp! Han har vist seg for Peter!”
35 And, they, went on to relate the things, [that had passed] on the journey, and how he was made known unto them in the breaking of the loaf.
Da fortalte de to disiplene som kom fra Emmaus, om hvordan Jesus hadde vist seg for dem på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.
36 Now, as, these very things, they were telling, he himself, stood in their midst and saith unto them—Peace to you!
Mens de fortsatt holdt på å fortelle, sto Jesus plutselig midt iblant dem og sa:”Fred være med dere alle.”
37 But, being agitated and becoming, afraid, they began to imagine, that, upon a spirit, they were looking.
Men de ble fryktelig redde og trodde at det var et spøkelse.
38 And he said unto them—Why are ye troubled? and for what cause do reasonings arise in your hearts?
”Hvorfor er dere redde?” spurte Jesus.”Hvorfor tviler dere på at det er jeg?
39 See my hands, and my feet, —that it is, I, myself: Handle me, and see! because, a spirit, hath not, flesh and bones, as ye perceive, I, have.
Se på hendene mine og føttene mine! Dere kan selv se at det er jeg. Kjenn på meg! Dersom jeg var en Ånd, da ville jeg jo ikke ha noen kropp.”
40 And, this saying, he pointed out to them his hands and his feet.
Mens han snakket, viste han hendene og føttene sine.
41 Now, while yet they believed not for the joy, and were marvelling, he said unto them—Have ye anything to eat, here?
Fortsatt var de tvilende og fylt av en blanding av glede og forbauselse. Da spurte han:”Har dere noe å spise?”
42 And they gave unto him a piece of boiled fish;
De ga ham en bit stekt fisk.
43 and, taking it before them, he did eat.
Den spiste han mens de så på.
44 And he said unto them—These, are my words, which I spake unto you yet being with you: That all the things that are written in the law of Moses and the Prophets and Psalms, concerning me, must needs be fulfilled.
Han sa til disiplene:”Kan dere ikke huske at jeg forklarte, mens jeg ennå var hos dere, at alt som Gud hadde forutsagt om meg i Skriften, både i Moseloven, hos profetene og i salmene, måtte bli til virkelighet?”
45 Then, opened he their mind, to understand the Scriptures;
Så hjalp han dem til å forstå Skriften. Han sa:”Dette er det Gud som har forutsagt:’Messias, den lovede kongen, skal lide og dø. Men på den tredje dagen skal han igjen bli levende.
46 and said unto them—Thus, it is written, That the Christ, should suffer, and arise from among the dead on the third day;
47 And that repentance for remission of sins should be proclaimed upon his name unto all the nations, —beginning from Jerusalem.
Og ved at han tar på seg straffen menneskene hadde fortjent, skal hver og en som angrer syndene sine og tror på ham, få tilgivelse. Dette tilbudet skal bli spredd til alle folk, og har altså sin begynnelse i Jerusalem.’
48 Ye, are witnesses of these things.
Alt dette skal dere fortelle videre til andre.
49 And lo! I, am sending forth the promise of my Father upon you; but tarry, ye, in the city, until ye be clothed, from on high, with power.
Jeg skal sende Guds Ånd til dere, akkurat som min Far i himmelen har lovet. Dere skal bli her i Jerusalem til Ånden er kommet og har fylt dere med kraft fra Gud.”
50 And he led them forth as far as unto Bethany; and, uplifting his hands, he blessed them.
Senere tok Jesus med seg disiplene ut av byen og gikk et stykke mot Betania. Der løftet han hendene mot himmelen og ba Gud om å gi dem alt godt.
51 And it came to pass, while he was blessing them, he parted from them and was born up into heaven.
Mens han ba for alle sine, dro han fra dem og ble tatt opp til himmelen.
52 And, they, having bowed down unto him returned unto Jerusalem, with great joy;
Disiplene falt på kne og tilba ham og vendte så tilbake til Jerusalem fylt av en enorm glede.
53 and were continually in the temple, blessing God.
De var stadig i templet og hyllet Gud.
