Luke 20
1 And it came to pass, on one of the days, as he was teaching the people in the temple, and telling the good tidings, that the High-priests and the Scribes, with the Elders, came upon him, —
Og det skjedde en av dagene mens han lærte folket i templet og forkynte evangeliet, da stod yppersteprestene og de skriftlærde frem sammen med de eldste
2 and spake, saying, unto him—Tell us, by what authority, these things, thou art doing, and, who, is it, that gave thee this authority.
og sa til ham: Si oss: Med hvad myndighet gjør du dette, eller hvem er det som har gitt dig denne myndighet?
3 And answering, he said unto them—I too, will question, you, as to a matter, —and tell me!
Men han svarte og sa til dem: Også jeg vil spørre eder om en ting; si mig:
4 The immersion of John, Of heaven, was it, or of men?
Johannes' dåp, var den fra himmelen eller fra mennesker?
5 And they deliberated together by themselves, saying—If we say, Of heaven, he will say, Wherefore did ye not believe him?
Men de samrådde sig med hverandre og sa: Sier vi: Fra himmelen, da sier han: Hvorfor trodde I ham da ikke?
6 But, if we say, Of men, the people, one and all, will stone us, for, persuaded, they are, that, John, was, a prophet.
Men sier vi: Fra mennesker, da stener hele folket oss; for de tror fullt og fast at Johannes var en profet.
7 And they answered, that they knew not whence.
Og de svarte at de ikke visste hvor den var fra.
8 And, Jesus, said unto them—Neither do, I, tell, you, by what authority, these things, I am doing.
Da sa Jesus til dem: Så sier heller ikke jeg eder med hvad myndighet jeg gjør dette.
9 And he began, unto the people, to be speaking this parable: —A man, planted a vineyard, and let it out to husbandmen, and went from home for a long time.
Han begynte da å si denne lignelse til folket: En mann plantet en vingård og leide den ut til vingårdsmenn og drog utenlands for lange tider.
10 And, in due season, he sent unto the husbandmen, a servant, that, of the fruit of the vineyard, they might give him; but, the husbandmen, having beaten him, sent him away empty.
Og da tiden kom, sendte han en tjener til vingårdsmennene, forat de skulde gi ham av vingårdens frukt; men vingårdsmennene slo ham, og lot ham gå bort med tomme hender.
11 And he, further, sent another servant; but, they, beating, that one also, and dishonouring him, sent him away, empty.
Og han blev ved og sendte en annen tjener; men de slo også ham og hånte ham og lot ham gå bort med tomme hender.
12 And he, further, sent, a third; but, they, bruising, this one also, thrust him out.
Og han blev ved og sendte en tredje; men de slo også ham til blods og kastet ham ut.
13 And the lord of the vineyard said—What shall I do? I will send my son, the beloved, —It may be, that, him, they will respect.
Da sa vingårdens herre: Hvad skal jeg gjøre? Jeg vil sende min sønn, den elskede; de vil da vel undse sig for ham.
14 But he husbandmen, seeing him, began to deliberate one with another, saying—This, is, the heir: Let us slay him, that, ours, may be, the inheritance.
Men da vingårdsmennene fikk se ham, la de op råd med hverandre og sa: Dette er arvingen; la oss slå ham ihjel, så arven kan bli vår!
15 And, thrusting him forth outside the vineyard, they slew him. What, then, will the lord of the vineyard do unto them?
Og de kastet ham ut av vingården og slo ham ihjel. Hvad skal nu vingårdens herre gjøre med dem?
16 He will come, and destroy these husbandmen, and give the vineyard unto others. But, when they heard it, they said—Far be it!
Han skal komme og drepe disse vingårdsmenn og overgi vingården til andre. Da de hørte det, sa de: Det må aldri skje!
17 But, he, looking at them, said—What, then, is this that is written, —A stone which the builders’ rejected, The same, hath become, head of the corner?
Men han så på dem og sa: Hvad er da dette som er skrevet: Den sten som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnesten?
18 Every one who falleth on that stone, will be sorely bruised, but, on whomsoever it shall fall, it will utterly destroy him.
Hver den som faller på denne sten, han skal knuses; men den som den faller på, ham skal den smuldre til støv.
19 And the Scribes and the High-priests sought to thrust on him their hands, in that very hour; and feared the people; for they perceived that, against them, spake he this parable.
Og de skriftlærde og yppersteprestene søkte å få lagt hånd på ham i samme stund; men de fryktet for folket; for de skjønte at det var om dem han hadde sagt denne lignelse.
20 And, watching narrowly, they sent forth suborned men, feigning themselves to be, righteous, that they might lay hold of a word of his, so as to deliver him up unto the rule and the authority of the governor.
Og efterat de nogen tid hadde voktet på ham, sendte de lurere, som lot som de var rettferdige, for å fange ham i ord, så de kunde overgi ham til øvrigheten og til landshøvdingens makt.
21 And they questioned him, saying—Teacher! we know that, rightly, thou speakest and teachest, and respectest no person, but, in truth, the way of God, dost teach:
Og de spurte ham og sa: Mester! vi vet at du taler og lærer rett og gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet;
22 Is it allowable for us to give, unto Caesar, tribute, or not?
er det oss tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke?
23 But, observing their villainy, he said unto them—
Men han merket deres list og sa til dem:
24 Shew me a denary. Of whom, hath it an image and inscription? And, they, said—Of Caesar.
Vis mig en penning! Hvis billede og påskrift har den? De svarte: Keiserens.
25 And, he, said unto them—Well then! render the things of Caesar, unto Caesar, and the things of God, unto God.
Da sa han til dem: Så gi da keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er!
26 And they could not lay hold of the saying, before the people; and, marvelling at his answer, they held their peace.
Og de var ikke i stand til å fange ham i ord i folkets påhør, og de undret sig over hans svar, og tidde.
27 But there came near certain of the Sadducees, they who say, Resurrection, there is none! and questioned him,
Men det kom nogen av sadduseerne til ham, de som nekter at det er nogen opstandelse, og de spurte ham og sa:
28 saying—Teacher! Moses, wrote for us, If one’s brother die, having a wife, and, he, be, childless, that his brother shall take the wife, and raise up seed unto his brother.
Mester! Moses har foreskrevet oss at når en manns gifte bror dør og ikke har barn, da skal hans bror ta hans hustru til ekte og opreise sin bror avkom.
29 Seven brethren, therefore, there were, —and, the first, taking a wife, died childless,
Nu var det syv brødre; og den første tok sig en hustru og døde barnløs.
30 And, the second,
Og den annen
31 and the third, took her, —yea, likewise, even the seven; They left no children, and died:
og den tredje tok henne, og likeså alle syv; de efterlot ikke barn, og døde.
32 Later on, the woman also, died.
Til sist døde også kvinnen.
33 The woman, therefore, in the resurrection, Of which of them, doth she become wife? for, the seven, had her to wife.
Hvem iblandt dem skal nu få kvinnen til hustru i opstandelsen? for alle syv har jo hatt henne til hustru.
Og Jesus sa til dem: Denne verdens barn tar til ekte og gis til ekte; (aiōn g165)
35 But, they who have been accounted worthy, that age, to obtain, and the resurrection that is from among the dead, neither marry, nor are given in marriage; (aiōn g165)
men de som aktes verdige til å få del i hin verden og i opstandelsen fra de døde, de hverken tar til ekte eller gis til ekte; (aiōn g165)
36 For they cannot, even die any more, —for, equal unto messengers, are they, and are, sons of God, Of the resurrection, being, sons.
for de kan ikke mere dø, for de er englene like og er Guds barn, idet de er opstandelsens barn.
37 But, that the dead do rise, even Moses, disclosed at the bush, when he calleth the Lord—The God of Abraham and God of Isaac and God of Jacob:
Men at de døde står op, det har også Moses gitt til kjenne, der hvor det tales om tornebusken, når han kaller Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud;
38 Now, God, he is not, of the dead, but, of the living, —for, all, unto him, do live.
men han er ikke de dødes Gud, men de levendes; for de lever alle for ham.
39 And certain of the Scribes, answering, said—Teacher! Well, hast thou spoken.
Da svarte nogen av de skriftlærde og sa: Mester! du taler vel.
40 For, no longer, were they daring to ask him any questions.
For de vågde ikke mere å spørre ham om noget.
41 And he said unto them—How say they, that, the Christ, is, David’s Son?
Men han sa til dem: Hvorledes kan det sies at Messias er Davids sønn?
42 For, David himself, saith, in [the] book of Psalms: Said the Lord, unto my Lord, Sit thou at my right hand,
David selv sier jo i Salmenes bok: Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd,
43 Until I make thy foes thy footstool.
til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!
44 David, therefore, calleth, him Lord: How, then, his son, is he?
David kaller ham altså herre; hvorledes kan han da være hans sønn?
45 And, all the people hearing, he said unto the disciples:
Men i hele folkets påhør sa han til sine disipler:
46 Be taking heed of the Scribes—Who desire to walk about in long robes, and are fond of salutations in the markets, and first seats in the synagogues, and first couches in the chief meals, —
Vokt eder for de skriftlærde, som gjerne vil gå i side klær og gjerne vil la sig hilse på torvene og ha de øverste seter i synagogene og sitte øverst ved gjestebudene;
47 Who devour the houses of widows, and, for a show, are a long time at prayer. These, shall receive, a heavier sentence.
de som opeter enkers hus og for et syns skyld holder lange bønner! Disse skal få dess hårdere dom.
