Job 8
1 Then responded Bildad the Shuhite, and said: —
Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:
2 How long wilt thou speak these things? Or, as a mighty wind, shall be the sayings of thy mouth?
Hvor lenge vil du tale så? Hvor lenge skal din munns ord være som et veldig vær?
3 Should, GOD, pervert justice? Or, the Almighty, pervert righteousness?
Skulde vel Gud forvende retten, eller den Allmektige forvende rettferdigheten?
4 Though, thy children, sinned against him, and he delivered them into the hand of their transgression,
Har dine sønner syndet mot ham, så har han gitt dem deres brøde i vold.
5 Yet, if, thou thyself, wilt diligently seek unto GOD, —and, unto the Almighty, wilt make supplication;
Hvis du vender dig til Gud og beder den Allmektige om nåde,
6 If, pure and upright, thou thyself, art, surely, now, will he answer thy prayer, and will prosper thy righteous habitation:
hvis du er ren og opriktig, da vil han våke over dig og gjenreise din rettferds bolig,
7 So shall thy beginning appear small, —when, thy latter end, he shall greatly increase!
og din forrige lykke vil bli ringe mot din senere lykke, for den skal være overmåte stor.
8 For inquire, I pray thee, of a former generation, and prepare thyself for the research of their fathers; —
For spør bare fremfarne slekter og akt på det som deres fedre har gransket ut
9 For, of yesterday, are, we, and cannot know, for, a shadow, are our days upon earth:
- for vi er fra igår og vet intet; for en skygge er våre dager på jorden -
10 Shall, they, not teach thee—tell thee, and, out of their memory, bring forth words?
de skal lære dig og si dig det og bære frem ord fra sitt hjerte.
11 Can the paper-reed grow up, without a marsh? Or the rush grow up, without water?
Vokser sivet op hvor det ikke er myrlendt? Blir starrgresset stort uten vann?
12 Though while still, in its freshness, it be not plucked off, yet, before any kind of grass, it doth wither:
Ennu står det friskt og grønt og blir ikke skåret; da visner det før alt annet gress.
13 So, shall be the latter end of all who forget GOD, and, the hope of the impious, shall perish:
Således går det alle dem som glemmer Gud, og den gudløses håp går til grunne;
14 Whose trust shall be contemptible, —and, a spider’s web, his confidence:
hans tillit avskjæres, og det han trøster sig til, er spindelvev.
15 He leaneth upon his house, and it will not stand, he holdeth it fast, and it will not remain erect.
Han støtter sig på sitt hus, men det står ikke; han holder sig fast i det, men det står ikke fast.
16 Full of moisture he is, before the sun, and, over his garden, his shoot goeth forth:
Frodig står han der i solens skinn, og hans skudd breder sig ut over hans have;
17 Over a heap, his roots are entwined, a place of stones, he descrieth;
om en stenrøs slynger sig hans røtter, mellem stener trenger han sig frem.
18 If one destroy him out of his place, then will it disown him [saying] —I have not seen thee.
Ryddes han bort fra sitt sted, så kjennes det ikke ved ham, men sier: Jeg har aldri sett dig.
19 Lo! that, is the joy of his way, —and, out of the dust, shall others spring up.
Se, det er gleden på hans vei, og av mulden spirer andre frem.
20 Lo! GOD, will not reject a blameless man, neither will he grasp the hand of evil-doers:
Nei, Gud forkaster ikke en som er ulastelig, og han holder ikke ugudelige ved hånden.
21 At length he shall fill with laughter thy mouth, and thy lips, with a shout of triumph:
Ennu vil han fylle din munn med latter og dine leber med jubel.
22 They who hate thee, shall be clothed with shame, but, the tent of the lawless, shall not be!
De som hater dig, skal klædes med skam, og de ugudeliges telt skal ikke mere finnes.
