Job 7
1 Is there not a warfare to a mortal, upon earth? And, as the days of a hireling, are not his days?
Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?
2 As, a bondman, panteth for the shadow, and as, a hireling, longeth for his wage,
Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,
3 So, have I been made to inherit months of calamity, and, nights of weariness, have been appointed me.
således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.
4 As soon as I lie down, I say, When shall I arise? yet he lengtheneth out the evening, and I am wearied with tossings until the breeze of twilight.
Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.
5 My flesh is clothed with worms and a coating of dust, My skin, hath hardened, and then run afresh:
Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.
6 My days, are swifter than a weaver’s shuttle, and they are spent, without hope.
Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.
7 Remember thou, that, a wind, is my life, not again shall mine eye see blessing:
Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.
8 Nor shall see me—the eye that used to behold me, Thine eyes, are upon me, and I am not.
Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.
En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra, (Sheol h7585)
10 He shall not return again to his house, and his own place shall be acquainted with him no more.
han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.
11 I also, cannot restrain my mouth, —I must speak, in the anguish of my spirit, I must find utterance, in the bitterness of my soul.
Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.
12 Am, I, a sea, or a sea-monster, —That thou shouldst set over me a watch?
Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?
13 When I say, My bed shall comfort me, my couch shall help to carry my complaint,
Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,
14 Then thou scarest me with dreams, and, by visions, dost thou terrify me:
da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.
15 So that my soul chooseth strangling, Death, rather than [these] my bones!
Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!
16 I am wasted away, Not, to times age-abiding, can I live, Let me alone, for, a breath, are my days.
Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.
17 What is a mortal, that thou shouldst nurture him? Or that thou shouldst fix upon him thy mind?
Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,
18 That thou shouldst inspect him morning by morning, moment by moment, shouldst test him?
at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?
19 How long wilt thou not look away from me? Wilt thou not let me alone, till I can swallow my spittle?
Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?
20 I have sinned, What can I do for thee, thou watcher of men? Wherefore hast thou set me as thine object of attack, or have I become, unto thee, a burden?
Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?
21 And why wilt thou not remove my transgression, and take away mine iniquity? For, now, in the dust, should I lie down, and thou shouldst seek me diligently, and I should not be.
Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.
