Job 5
1 Call, I pray thee—is there one to answer thee? Or, to which of the holy ones, wilt thou turn?
Rop du bare! Er det vel nogen som svarer dig? Og til hvem av de hellige vil du vende dig?
2 For, to the foolish man, death is caused by vexation, and, the simple one, is slain by jealousy.
For harme slår dåren ihjel, og vrede dreper den tåpelige.
3 I, have seen the foolish taking root, and then hath his home decayed, in a moment:
Jeg så en dåre skyte røtter; men med ett måtte jeg rope ve over hans bolig.
4 His children are far removed from safety, and they are crushed in the gate, and there is none to deliver:
Hans barn var uten hjelp; de blev trådt ned i porten, og det var ingen som frelste dem.
5 Whose harvest, the hungry, eateth up, and, even out of thorn hedges, he taketh it, and the snare gapeth for their substance.
De hungrige åt op hans avling, ja, midt ut av torner hentet de den, og snaren lurte på hans gods.
6 For sorrow, cometh not forth out of the dust, —nor, out of the ground, sprouteth trouble.
For ikke skyter ulykke op av støvet, og møie spirer ikke frem av jorden;
7 Though, man, to trouble, were born, as, sparks, on high, do soar,
men mennesket fødes til møie, likesom ildens gnister flyver høit i været.
8 Yet indeed, I, would seek unto El, and, unto Elohim, would I set forth any cause: —
Men jeg vilde vende mig til Gud og overlate min sak til ham,
9 Who doeth great things, beyond all search, —Wondrous things, till they cannot be recounted;
han som gjør store, uransakelige ting, under uten tall,
10 Who giveth rain, upon the face of the earth, and sendeth forth waters, over the face of the open fields;
som sender regn utover jorden og lar vann strømme utover markene,
11 Setting the lowly on high, and, mourners, are uplifted to safety;
som ophøier de ringe og lar de sørgende nå frem til frelse,
12 Who doth frustrate the schemes of the crafty, that their hands cannot achieve abiding success;
som gjør de kløktiges råd til intet, så deres hender ikke får utrettet noget som varer,
13 Who captureth the wise in their own craftiness, yea the headlong counsel of the crooked:
han som fanger de vise i deres kløkt og lar de listiges råd bli forhastet;
14 By day, they encounter darkness, and, as though it were night, they grope at high noon.
om dagen støter de på mørke, og om middagen famler de som om natten.
15 But he saveth from the sword, out of their mouth, and, out of the hand of the strong, the needy.
Og således frelser han den fattige fra sverdet, fra deres munn og fra den sterkes hånd,
16 Thus to the poor hath come hope, and, perversity, hath shut her mouth.
og det blir håp for den ringe, og ondskapen må lukke sin munn.
17 Lo! how happy is the man whom God correcteth! Therefore, the chastening of the Almighty, do not thou refuse;
Ja, salig er det menneske Gud refser, og den Allmektiges tukt må du ikke akte ringe!
18 For, he, woundeth that he may bind up, He smiteth through, that, his own hands, may heal.
For han sårer, og han forbinder; han slår, og hans hender læger.
19 In six troubles, he will rescue thee, and, in seven, there shall smite thee no misfortune:
I seks trengsler skal han berge dig, og i den syvende skal intet ondt røre dig.
20 In famine, he will ransom thee from death, and in battle from the power of the sword;
I hungersnød frir han dig fra døden og i krig fra sverdets vold.
21 During the scourge of the tongue, shalt thou be hid, neither shalt thou be afraid of destruction when it cometh;
For tungens svepe skal du være skjult, og du skal ikke frykte når ødeleggelsen kommer.
22 At destruction and at hunger, shalt thou laugh, and, of the wild beast of the earth, be not thou afraid;
Ødeleggelse og hunger skal du le av, og for jordens ville dyr skal du ikke frykte;
23 For, with the stones of the field, shall be thy covenant, and, the wild beast of the field, hath been made thy friend;
for med markens stener står du i pakt, og markens ville dyr holder fred med dig.
24 And thou shalt know that, at peace, is thy tent, and shalt visit thy fold, and miss nothing;
Og du skal få se at ditt telt er trygt, og ser du over din eiendom, skal du intet savne.
25 And thou shalt know, that numerous is thy seed, and, thine offspring, like the young shoots of the field.
Og du skal få se at din ætt blir tallrik, og dine efterkommere som jordens urter.
26 Thou shalt come, yet robust, to the grave, as a stack of sheaves mounteth up in its season.
Du skal i fullmoden alder gå i graven, likesom kornbånd føres inn sin tid.
27 Lo! as for this, we have searched it out—so, it is, Hear it, and know, thou, for thyself.
Se, dette er det vi har utgransket, og således er det. Hør det og merk dig det!
