Job 38
1 Then Yahweh responded to Job, out of a storm, and said: —
Og Herren svarte Job ut av et stormvær og sa:
2 Who is it that darkeneth counsel, by words, without knowledge?
Hvem er han som formørker mitt råd med ord uten forstand?
3 Gird, I pray thee—like a strong man—thy loins, that I may ask thee, and inform thou me:
Nuvel, omgjord dine lender som en mann! Så vil jeg spørre dig, og du skal lære mig.
4 Where wast thou, when I founded the earth? Tell, if thou knowest understanding!
Hvor var du da jeg grunnfestet jorden? Si frem hvis du vet det!
5 Who set the measurements thereof, if thou knowest? Or who stretched out over it a line?
Hvem fastsatte vel dens mål? Vet du det? Eller hvem spente målesnor ut over den?
6 Whereon were the pedestals thereof sunk? Or who laid the corner stone thereof; —
Hvor blev dens støtter rammet ned, eller hvem la dens hjørnesten,
7 When the morning stars sang together, and all the sons of God shouted for joy?
mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd?
8 Or [who] shut in, with double doors, the sea, when, bursting out of the womb, it came forth;
Og hvem lukket for havet med dører, da det brøt frem og gikk ut av mors liv,
9 When I put a cloud as the garment thereof, and a thick cloud as the swaddling-band thereof;
da jeg gjorde skyer til dets klædebon og skodde til dets svøp
10 And brake off for it my boundary, and fixed a bar and double doors;
og merket av en grense for det og satte bom og dører
11 And said—Hitherto, shalt thou come, and no further, —and, here, shalt thou set a limit to the majesty of thy waves?
og sa: Hit skal du komme og ikke lenger, her skal dine stolte bølger legge sig?
12 Since thy days [began] hast thou commanded the morning? or caused the dawn to know its place;
Har du i dine dager befalt morgenen å bryte frem, har du vist morgenrøden dens sted,
13 That it might lay hold of the wings of the earth, and the lawless be shaken out of it?
forat den skulde gripe fatt i jordens ender, og de ugudelige rystes bort fra den?
14 It transformeth itself like the clay of a seal, so that things stand forth like one arrayed;
Jorden tar da form likesom ler under seglet, og tingene treder frem som et klædebon,
15 That their light may be withdrawn from the lawless, and, the lofty arm, be shivered.
og de ugudelige unddras sitt lys, og den løftede arm knuses.
16 Hast thou entered as far as the springs of the sea? Or, through the secret recesses of the resounding deep, hast thou wandered?
Er du kommet til havets kilder, og har du vandret på dypets bunn?
17 Have the gates of death been disclosed to thee? And, the gates of the death-shade, couldst thou descry?
Har dødens porter vist sig for dig, og har du sett dødsskyggens porter?
18 Hast thou well considered, even the breadths of the earth? Tell—if thou knowest it all!
Har du sett ut over jordens vidder? Si frem dersom du kjenner alt dette!
19 Where then is the way, the light shall abide? And, the darkness, where then is its place?
Hvor er veien dit hvor lyset bor? Og mørket - hvor er dets sted,
20 That thou mayest conduct it unto the bound thereof, and that thou mayest perceive the paths to its house.
så du kunde hente det frem til dets område, så du kjente stiene til dets hus?
21 Thou knowest, for, then, hadst thou been born! And, in number, thy days are many!
Du vet det vel; dengang blev du jo født, og dine dagers tall er stort.
22 Hast thou entered into the treasuries of the snow? And, the treasuries of the hail, couldst thou see?
Er du kommet til forrådskammerne for sneen, og har du sett forrådshusene for haglet,
23 Which I have reserved for a time of distress, for the day of conflict and of war?
som jeg har opspart til trengselens tid, til kampens og krigens dag?
24 Where then is the way the lightning is parted? The east wind spreadeth itself abroad over the earth.
Hvad vei følger lyset når det deler sig, og østenvinden når den spreder sig over jorden?
25 Who hath cloven—for the torrent—a channel? Or a way for the lightning of thunders;
Hvem har åpnet renner for regnskyllet og vei for lynstrålen
26 To give rain over the no-man’s land, the desert, where no son of earth is;
for å la det regne over et øde land, over en ørken hvor intet menneske bor,
27 To satisfy the wild and the wilderness, to cause to spring forth the meadow of young grass?
for å mette ørk og øde og få gressbunnen til å gro?
28 Hath the rain a father? Or who hath begotten the drops of dew?
Har regnet nogen far? Eller hvem har avlet duggens dråper?
29 Out of whose womb, came forth the ice? And, the hoar-frost of the heavens, who hath given it birth?
Av hvis liv er vel isen gått frem, og himmelens rim - hvem fødte det?
30 Like a stone, are the waters congealed, and, the face of the roaring deep, becometh firm!
Vannet blir hårdt som sten, og havets overflate stivner.
31 Canst thou bind the fetters of the Pleiades? Or, the bands of Orion, canst thou unloose?
Kan du knytte Syvstjernens bånd, eller kan du løse Orions lenker?
32 Canst thou bring forth the signs of the Zodiac each in its season? Or, the Bear and her Young, canst thou lead?
Kan du føre Dyrekretsens stjernebilleder frem i rette tid, og Bjørnen med dens unger - kan du styre deres gang?
33 Knowest thou, the statutes of the heavens? Or didst thou appoint his dominion over the earth?
Kjenner du himmelens lover? Fastsetter du dens herredømme over jorden?
34 Canst thou lift up, to the thick cloud, thy voice, and the overflow of waters cover thee?
Kan din røst nå op til skyen, så en flom av vann dekker dig?
35 Canst thou send forth the lightnings, so that they go, and say to thee, Behold us?
Kan du sende ut lynene, så de farer avsted, så de sier til dig: Se, her er vi?
36 Who hath put—into cloud-forms—wisdom? Or who hath given—to the meteor—understanding?
Hvem har lagt visdom i de mørke skyer, eller hvem har lagt forstand i luftsynet?
37 Who can count the thin clouds, in wisdom? And, the bottles of the heavens, who can empty out;
Hvem teller skyene med visdom, og himmelens vannsekker - hvem heller vannet ut av dem,
38 When the dust is cast into a clod, and the lumps are bound together?
når støvet flyter sammen til en fast masse, og jordklumpene henger fast ved hverandre?
39 Wilt thou hunt—for the Lioness—prey? Or, the craving of the Strong Lion, wilt thou satisfy;
Jager du rov for løvinnen, og metter du de grådige ungløver,
40 When they settle down in dens, abide in covert, for lying in wait?
når de dukker sig ned i sine huler og ligger på lur i krattet?
41 Who prepareth for the Raven his nourishment, —when his young ones—unto GOD—cry out, [when] they wander for lack of food?
Hvem lar ravnen finne sin mat, når dens unger skriker til Gud og farer hit og dit uten føde?
