Job 32
1 So these three men ceased to respond to Job, because, he, was righteous in their eyes.
De tre menn svarte ikke Job mere, fordi han var rettferdig i sine egne øine.
2 Then was kindled the anger of Elihu, son of Barachel the Buzite of the family of Ram, —against Job, was kindled his anger, because he justified his own soul rather than God;
Da optendtes Elihus vrede - han stammet fra Bus og var sønn av Barak'el, av Rams ætt. Mot Job optendtes hans vrede, fordi han holdt sig selv for å være rettferdig for Gud,
3 and, against his three friends, was kindled his anger, —because that they found not a response, and condemned God.
og mot hans tre venner optendtes hans vrede, fordi de ikke fant noget svar og allikevel dømte Job skyldig.
4 But, Elihu, had waited for Job with words, because the others were older than he.
Elihu hadde ventet med å tale til Job, fordi de andre var eldre av år enn han.
5 Howbeit, when Elihu saw that there was no response in the mouth of the three men, then was kindled his anger.
Da nu Elihu så at det ikke var noget svar i de tre menns munn, da optendtes hans vrede.
6 So then Elihu, son of Barachel, the Buzite, responded and said: —Young, am I, whereas, ye, are aged, For this cause, I faltered, and feared—to shew my knowledge unto you:
Så tok da Elihu, sønn av Barak'el, busitten, til orde og sa: Jeg er ung av år, og I er gråhårede; derfor holdt jeg mig tilbake og torde ikke uttale for eder hvad jeg vet.
7 I said, Days, should speak, —and, the multitude of years, should make known wisdom.
Jeg tenkte: La alderen tale og de mange år forkynne visdom!
8 Yet surely, there is a spirit in men, and, the inspiration of the Almighty, giveth them understanding;
Dog, det er menneskets ånd og den Allmektiges åndepust som gjør forstandig.
9 Great men, may not be wise, nor, elders, understand justice.
De gamle er ikke alltid vise, ikke alltid forstår oldinger hvad rett er.
10 Therefore, I said, Hearken unto me, I will show my knowledge—even I.
Derfor sier jeg: Hør nu på mig! Også jeg vil uttale hvad jeg vet.
11 Lo! I waited for your words, I kept giving ear for your reasons, until ye should search out what to say;
Jeg ventet på eders ord, jeg lyttet efter forstandig tale fra eder, mens I grundet på hvad I skulde si.
12 Yea, unto you, gave I diligent heed, —But lo! there was, for Job, nothing to convince, nor could you of you answer his speeches.
Jeg gav akt på eder; men det var ingen av eder som gjendrev Job, ingen som svarte på hans ord.
13 Lest ye should say, We have found out wisdom. GOD, must put him to flight, not man.
Si ikke: Vi har funnet visdom hos ham; bare Gud kan få bukt med ham, ikke noget menneske!
14 Since he directed not to me discourse, therefore, with your speeches, will I not reply to him.
Han har jo ikke rettet sin tale mot mig, og med eders ord vil jeg ikke svare ham.
15 They were dismayed, they responded no more, they suffered speech to forsake them;
De er forferdet og svarer ikke mere; ordene er blitt borte for dem.
16 Though I waited, yet could they not speak, Surely they came to a stand, they responded no more.
Skal jeg vente, fordi de ikke taler, fordi de står der og ikke svarer mere?
17 I will respond, even I—on my part, I will shew my knowledge, even I!
Også jeg vil nu svare for min del; også jeg vil uttale hvad jeg vet.
18 For I am full of discourse, The spirit in my bosom, presseth me on.
For jeg er full av ord; ånden i mitt indre driver mig.
19 Lo! my bosom, is like wine not opened, Like new wine-skins, it will burst.
Mitt indre er som innestengt vin; som nyfylte skinnsekker vil det revne.
20 I will speak, that I may freely breathe, I will open my lips and respond.
Jeg vil tale, så jeg kan få luft; jeg vil åpne mine leber og svare.
21 Let me be partial to no man, and, unto no son of earth, give flattering titles,
Jeg vil ikke ta parti for nogen, og jeg vil ikke smigre for noget menneske;
22 Surely I know not how to give flattering titles, How soon might my Maker take me away!
for jeg forstår ikke å smigre; ellers kunde min skaper lett rykke mig bort.
