Job 31
1 A covenant, I solemnised for mine eyes, —How then could I gaze upon a virgin?
En pakt hadde jeg gjort med mine øine, at jeg ikke skulde se på en jomfru.
2 Or what would have been my portion of GOD from above? Or what inheritance of the Almighty from on high?
Hvad lodd vilde jeg ellers få av Gud i himmelen, eller hvad arv av den Allmektige i det høie?
3 Is there not calamity, for the perverse? and misfortune, for the workers of iniquity?
Rammer ikke fordervelse den urettferdige, og ulykke dem som gjør det onde?
4 Would, he, not see my ways? and of all my steps, take account?
Ser ikke han mine veier, og teller han ikke alle mine skritt?
5 Verily I walked not in falsity, nor did my foot haste unto deceit: —
Dersom jeg har faret frem med falskhet, og min fot har hastet til svik
6 Let him weigh me in balances of righteousness, —and let GOD take note of mine integrity!
- la Gud veie mig på rettferds vektskål, og han skal se at jeg er uten skyld -
7 If my goings have swerved from the way, —and, after mine eyes, hath gone my heart, and, to my hands, hath adhered any stain,
dersom mine skritt har bøid av fra veien, og mitt hjerte har fulgt mine øine, og dersom der er nogen flekk på mine hender,
8 Let me sow but, another, eat. And let, what I have springing up, be uprooted!
gid da en annen må ete det jeg har sådd, og gid det jeg har plantet, må rykkes op med rot!
9 If my heart hath been enticed unto a woman, or, by the door of my neighbour, I have lien in wait,
Dersom mitt hjerte har latt sig dåre for en kvinnes skyld, og jeg har luret ved min næstes dør,
10 Let my wife, grind to another, and, over her, let others bend!
gid da min hustru må male korn for en annen, og andre menn bøie sig over henne!
11 Surely that had been a shameful thing! and that an iniquity for the judges!
For slikt er en skjenselsdåd, det er en misgjerning, hjemfalt til dom;
12 Surely, a fire, had that been, which, unto destruction, would have consumed, and, of all mine increase, had it torn up the root.
det er en ild som fortærer like til avgrunnen; alt mitt gods skulde den gjøre ende på.
13 If I refused the right of my servant, or my handmaid, when they contended with me,
Har jeg krenket min træls og min trælkvinnes rett, når de hadde nogen trette med mig?
14 What then could I have done when GOD rose up? And, when he visited, what could I have answered him?
Hvad skulde jeg da gjøre om Gud stod op, og hvad skulde jeg svare ham om han gransket saken?
15 Did not he who, in the womb, made me, make him? And is not he who formed us in the body one?
Har ikke han som skapte mig i mors liv, skapt også dem, og har ikke en og den samme dannet oss i mors liv?
16 If I withheld—from pleasure—the poor, or, the eyes of the widow, I dimmed;
Har jeg nektet fattigfolk det de ønsket, og latt enkens øine tæres bort?
17 Or, used to eat my morsel alone, so that the fatherless did not eat thereof;
Har jeg ett mitt brød alene, så den farløse ikke fikk ete av det?
18 Surely, from my youth, he grew up to me, as to a father, and, from my birth, I acted as guide to her:
Nei, fra min ungdom av vokste han op hos mig som hos en far, og fra min mors liv av førte jeg henne ved hånden.
19 If I saw one perishing for lack of clothing, or that the needy had no covering;
Har jeg kunnet se en ulykkelig uten klær eller en fattig uten et plagg å ha på sig?
20 If his loins did not bless me, or if, with the fleece of my lambs, he did not warm himself;
Måtte ikke hans lender velsigne mig, fordi han fikk varme sig med ull av mine får?
21 If I shook—against the fatherless—my hand, when I saw, in the gate, his need of my help,
Har jeg løftet min hånd mot den farløse, fordi jeg var viss på å få medhold i retten?
22 Let, my shoulder, from the shoulder-blade, fall, and, my arm, from the upper bone, be broken;
Gid da min skulder må falle fra sitt ledd, og min arm bli brutt løs fra sin skål!
23 For, a dread unto me, was calamity from GOD, and, from his majesty, I could not escape.
For Guds straff fylte mig med redsel, og mot hans velde maktet jeg intet.
24 If I made gold my stay, and, to precious metal, said, My confidence!
Har jeg satt mitt håp til gullet og sagt til gullklumpen: Du er min tillit?
25 If I rejoiced because great was my substance, and, an abundance, my hand had discovered;
Har jeg gledet mig fordi min rikdom blev stor, og fordi min hånd vant mig meget gods?
26 If I looked at the sun, when it flashed forth light, or at the moon, majestically marching along;
Når jeg så sollyset, hvorledes det strålte, og månen, hvor herlig den skred frem,
27 And befooled secretly was my heart, so that my hand kissed my mouth,
blev da mitt hjerte dåret i lønndom, så jeg sendte dem håndkyss?
28 That too, had been a judicial iniquity, For I should have been false to GOD, above.
Nei, også det vilde være en misgjerning, hjemfalt til dom; for da hadde jeg fornektet Gud i det høie.
29 If rejoiced in the misfortune of him that hated me, or exulted when calamity found him; —
Har jeg gledet mig ved min fiendes uferd og jublet når ulykken rammet ham?
30 Neither did I suffer my palate to sin, by asking, with a curse, for his life:
Nei, jeg tillot ikke min munn å synde ved å forbanne ham og ønske ham døden.
31 If the men of my household have not said, Oh for some of his flesh—we cannot get filled,
Må ikke mine husfolk vidne at enhver fikk mette sig ved mitt bord?
32 Outside, the sojourner lodged not for the night, My doors—to the wayfarer, I threw open.
Aldri måtte en fremmed ligge utenfor mitt hus om natten; jeg åpnet mine dører for den veifarende.
33 If I covered, like Adam, my transgressions, by hiding in my bosom mine iniquity,
Har jeg, som mennesker pleier, skjult mine synder og dulgt min misgjerning i min barm,
34 Then let me be made to tremble at a great throng, yea let, the contempt of families, terrify me, so that, keeping silence, I shall not go out of the door!
fordi jeg fryktet den store mengde og var redd for de fornemme slekters forakt, så jeg tidde stille og ikke gikk ut av min dør?
35 Oh that I had one to hear me, Lo! my crossmark, May, the Almighty, answer me! And would that, a book, mine opponent had written!
Å, om jeg hadde nogen som vilde høre på mig! Se, her er min underskrift, la den Allmektige svare mig! Å, om jeg hadde det skrift min motpart har satt op!
36 Oh! would I not, upon my shoulder, lift it, or bind it as a crown upon me;
Sannelig, jeg skulde ta det på min skulder, jeg skulde feste det til mitt hode som en krone;
37 The number of my footsteps, I would declare to him, Like a noble, would I draw near to him.
jeg skulde gjøre ham regnskap for alle mine skritt, som en fyrste skulde jeg møte ham.
38 If, against me, my ground used to cry out, and, together, my ridges did weep;
Dersom min aker skriker over mig, og alle dens furer gråter,
39 If, the strength thereof, I used to eat, without payment, and, the soul of the holders thereof, I made groan;
dersom jeg har fortæret dens grøde uten betaling og utslukket dens eiers liv,
40 Instead of wheat, let there come forth bramble, and, instead of barley, a bad-smelling weed! Ended are the words of Job.
gid det da må vokse torner på min aker istedenfor hvete og ugress istedenfor bygg! Her ender Jobs ord.
