Job 30
1 But, now, they who are of fewer days than I, have poured derision upon me; whose fathers I refused—to set with the dogs of my flock.
Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
2 Even the strength of their hands, wherefore was it mine? Upon them, vigour was lost;
Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
3 In want and hunger, they were lean, —who used to gnaw the dry ground, a dark night of desolation!
De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
4 Who used to pluck off the mallow by the bushes, with the root of the broom for their food;
de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
5 Out of the midst, were they driven, men shouted after them, as after a thief;
Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
6 In the fissures, of the ravines had they to dwell, in holes of dust and crags;
I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
7 Among the bushes, used they to shriek, Under the bramble, were they huddled together:
Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
8 Sons of the base, yea sons of the nameless, they were scourged out of the land.
barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
9 But, now, their song, have I become, Yea I serve them for a byword;
Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
10 They abhor me—have put themselves far from me, and, from my face, have not withheld—spittle!
De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
11 Because, my girdle, he had loosened and had humbled me, therefore, the bridle—in my presence, cast they off;
for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
12 On my right hand, the young brood rose up, —My feet, they thrust aside, and cast up against me their earthworks of destruction;
Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
13 They brake up my path, —My engulfing ruin, they helped forward, unaided;
De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
14 As through a wide breach, came they on, with a crashing noise, they rolled themselves along.
Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
15 There are turned upon me terrors, —Chased away as with a wind, is mine abundance, and, as a cloud, hath passed away my prosperity.
Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
16 Now, therefore, over myself, my soul poureth itself out, There seize me days of affliction:
Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
17 Night, boreth, my bones, all over me, —and, my sinews, find no rest;
Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
18 Most effectually, is my skin disfigured, —Like the collar of my tunic, it girdeth me about:
Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
19 He hath cast me into the mire, and I have become like dust and ashes.
Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
20 I cry out for help unto thee, and thou dost not answer, I stand still, and thou dost gaze at me;
Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
21 Thou art turned to become a cruel one unto me, With the might of thy hand, thou assailest me;
Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
22 Thou liftest up me to the wind, thou carriest me away, and the storm maketh me faint;
Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
23 For I know that, unto death, thou wilt bring me back, even unto the house of meeting for every one living.
for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
24 Only, against a heap of ruins, will one not thrust a hand! Surely, when one is in calamity—for that very reason, is there an outcry for help.
Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
25 Verily I wept, for him whose lot was hard, Grieved was my soul, for the needy.
Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
26 Surely, for good, I looked, but there came in evil, And I waited for light, but there came in darkness;
For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
27 I boiled within me, and rested not, There confronted me—days of affliction;
Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
28 In gloom, I walked along, without sun, I arose—in the convocation, I cried out for help;
Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
29 A brother, became I to the brutes that howl, and a companion to the birds that screech:
Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
30 My skin, turned black, and peeled off me, and, my bones, burned with heat:
Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
31 Thus is attuned to mourning—my lyre, and my flute, to the noise of them who weep.
Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
