Job 3
1 After this, opened Job his mouth, and cursed his day.
Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.
2 So then Job began, and said:
Job tok til orde og sa:
3 Perish, the day wherein I was born, and the night it was said, Lo! a manchild!
Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!
4 That day, be it darkness, —Let not God enquire after it from above, May there shine upon it no clear beam:
Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!
5 Let darkness and death-shade buy it back, May there settle down upon it a cloud, Let a day’s dark eclipse cause it terror:
Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!
6 That night, darkness take it, —May it not rejoice among the days of the year, Into the number of months, let it not enter.
Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!
7 Lo! that night, be it barren, Let no joyous shouting enter therein:
Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!
8 Let day-cursers denounce it, Those skilled in rousing the dragon of the sky:
Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!
9 Darkened be the stars of its twilight, —Let it wait for light, and there be none, neither let it see the eyelashes of the dawn:
Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -
10 Because it closed not the doors of the womb wherein I was, and so hid trouble from mine eyes.
fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.
11 Wherefore, in the womb, did I not die? From the womb, come forth and cease to breathe?
Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?
12 For what reason, were there prepared for me—knees? and why—breasts, that I might suck?
Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?
13 Surely, at once, had I lain down, and been quiet, I had fallen asleep, then, had I been at rest:
For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -
14 With kings, and counselors of the earth, who had built them pyramids:
sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,
15 Or with rulers possessing, gold, —Who had filled their houses with silver:
eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;
16 Or that, like an untimely birth hidden away, I had not come into being, like infants that never saw light:
eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.
17 There, the lawless, cease from raging, and there the toil-worn are at rest:
Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.
18 At once are prisoners at peace, they hear not the voice of a driver:
Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.
19 Small and great, there, they are, and, the slave, is free from his master.
Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.
20 Wherefore give, to the wretched, light? Or, life, to the embittered in soul?—
Hvorfor gir han den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte,
21 Who long for death, and it is not, And have digged for it, beyond hid treasures:
dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,
22 Who rejoice unto exultation, Are glad, when they can find the grave:
dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -
23 To a man, whose way is concealed, And GOD hath straitly enclosed him?
til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?
24 For, in the face of my food, my sighing, cometh in, and, poured out like the water, are my groans:
For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.
25 For, a dread, I dreaded, and it hath come upon me, and, that from which I shrank, hath overtaken me.
For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.
26 I was not careless, nor was I secure, nor had I settled down, —when there came—consternation!
Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.
