Job 29
1 And Job again took up his measure, and said,
Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
2 Oh that it were with me as in the months of old, as in the days, when, GOD, used to watch over me;
Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
3 When his lamp shone over my head, by whose light, I could go through darkness;
da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
4 As I was, in the days of my prime, when, the intimacy of GOD, was over my tent;
slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
5 While yet the Almighty was with me, round about me, were my young men;
da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
6 When my steps were bathed in milk, and, the rock, poured out beside me, rivulets of oil:
da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
7 When I went out to the gate unto the city, in the open place, made ready my seat,
Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
8 Young men saw me, and hid themselves, and, the aged, arose—they stood;
da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
9 Rulers, restrained speech, and, a hand, laid they on their mouth;
høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
10 The voice of nobles, was hushed, and their tongue to their palate, did cleave;
de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
11 When, the ear, heard, then it pronounced me happy, When, the eye, saw, then it bare me witness;
Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
12 Because I used to deliver the oppressed who was crying out for aid, the fatherless also, and him that had no helper;
For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
13 The blessing of him that was ready to perish, upon me was wont to descend, and, the heart of the widow, caused I to sing for joy;
Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
14 Righteousness, I put on, and it clothed me, Like a robe and turban, was my, justice;
Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
15 Eyes, became I to the, blind, and, feet to the lame, was, I!
Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
16 A father, was, I, to the needy, and, as for the cause which I knew not, I used to search it out;
En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
17 And I shivered the fangs of the perverse, —and, out of his teeth, I tare the prey.
Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
18 Then said I, Like a stem, shall I grow old, yea, as the sand, shall I multiply days:
Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
19 My root, is laid open to the waters, and, the dew, shall lodge for the night in my boughs;
Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
20 Mine honour, shall be young again with me, and, my bow, in my hand, be renewed.
Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
21 To me, men hearkened, and waited, and kept silence for my counsel;
Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
22 After I had spoken, they spake not again, and, upon them, used my speech to drop;
Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
23 And they waited, as for rain, for me, and, their mouths, they opened wide for the spring-rain;
De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
24 I laughed at them—they lost confidence, and, the light of my countenance, they suffered not to fail;
Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
25 I chose out their way, and sat chief, —and abode, as king, in an army, as one who, to mourners, giveth comfort.
Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
