Job 22
1 Then responded Eliphaz the Temanite, and said: —
Då tok Elifaz frå Teman til ords og sagde:
2 Unto GOD, can a man act as friend? Surely a discreet man befriendeth himself!
«Er mannen vel til gagn for Gud? Nei, vitug mann seg sjølv mun gagna.
3 Is it a pleasure to the Almighty, that thou shouldst be righteous? or any profit, that thou shouldst be blameless in thy ways?
Hev Allvald bate av di rettferd? Er det hans vinst, at rett du ferdast?
4 Is it, for thy reverence, that he will accuse thee? will enter with thee into judgment?
Er det din gudlegdom han refser, når han med deg held rettargang?
5 Is not, thy wickedness, great? and, without end, [are not] thine iniquities?
Hev ei din vondskap vore stor og dine syndar utan ende?
6 Surely then hast been wont to put thy brother in pledge, for nothing, and, the garments of the ill-clad, hast thou stripped off:
Grunnlaust du panta dine brøder; halvnakne drog du klædi av;
7 No water—to the weary, hast thou given to drink, and, from the hungry, thou hast withheld bread:
den trøytte gav du ikkje vatn, den svoltne negta du ditt brød.
8 A man of might, to him, pertaineth the land, and, the favorite, dwelleth therein:
Det er den sterke som eig landet, den stolte hev si bustad der.
9 Widows, thou hast sent away empty, and, the arms of the fatherless, thou dost crush.
Du jaga enkjor burt tomhendt’ burt, slo armen av på faderlause.
10 For this cause, round about thee, are snares, and a dread startleth thee suddenly;
Difor ligg snaror kringum deg, og rædsla skræmer deg so brått.
11 Or darkness—thou canst not see, and, a flood of waters, covereth thee.
Ell’ vert du ikkje myrkret var, den flaum som fossar yver deg?
12 Is not, GOD, [in] the height of the heavens? Behold, then, the head of the stars, that they are high.
Bur ikkje Gud i himmelhøgd, sjå øvste stjernor, høgt dei sit!
13 Wilt thou say then, What doth GOD know? Out through a thick cloud, can he judge?
Du segjer so: «Kva veit vel Gud? Kann attum skyerne han døma?
14 Dark clouds, are a veil to him, and he cannot see, or, the vault of the heavens, doth he walk?
For skyer dimmer augo hans; han hev sin gang på himmelkvelven.»
15 The path of the ancient time, wilt thou mark, which the men of iniquity trod?
Seg, vil du fylgja fortids-vegen, den stig som illverksmenner gjekk?
16 Who were snatched away before the time, and, a stream, washed away their foundation?
Dei som i utid tekne vart - og deira grunn flaut burt i flaum -
17 Who had been saying unto GOD, Depart from us! and—What can the Almighty do for himself?
som sagde til Gud: «Haldt du deg burte!» Kva skulde Allvald vel deim gjera?
18 Yet, he, had filled their houses with good! The counsel of the lawless, then, is far from me:
Endå han signa deira hus - langt burt frå meg med gudlaus råd!
19 The righteous shall see and rejoice, and, the innocent, shall laugh them to scorn:
Rettvise folk det såg med gleda, og den skuldlause spotta deim:
20 If our assailants do not vanish, then, their abundance, a fire consumeth!
«Fiendarn’ våre gjekk til grunns! Sjå elden øydde det dei leivde!»
21 Shew thyself to be one with him—I pray thee—and prosper, thereby, shall there come on thee blessing.
Vert ven med honom, og få fred! So skal og lukka timast deg.
22 Accept, I beseech thee, from his mouth—instruction, —and lay up his sayings in thy heart.
Og tak so lærdom av hans munn, og legg deg ordi hans på hjarta!
23 If thou return unto the Almighty and submit thyself, if thou far remove perversity from thy tent,
Vend um til Allvald, då du byggjest og jagar syndi frå ditt tjeld.
24 Then lay up, in the dust, precious ore, and, among the stones of the torrent-beds, fine gold:
Kast gullet ditt i moldi ned - Ofir-gull millom bekkjesteinar.
25 So shall, the Almighty, become, thy precious ores, yea glittering silver unto thee!
Allvald skal vera då ditt gull og haugar utav sylv for deg.
26 For, then, in the Almighty, shalt thou take exquisite delight, and shalt lift up—unto GOD—thy face;
Då skal du frygda deg i Allvald, di åsyn lyfta upp til Gud.
27 Thou shalt make entreaty unto him, and he will hear thee, and, thy vows, shalt thou pay;
Og når du ropar, vil han høyra, so du kann halda det du lovar.
28 And thou shalt decree a purpose, and it shall be fulfilled unto thee, and, upon thy ways, shall have shone a light;
Det du deg etlar, skal du vinna, og ljos skal skina på din veg.
29 When men cast themselves down, then thou shalt say: Up! And, him that is of downcast eyes, shall he save;
Gjeng vegen ned, du ropar: «Upp!» Han hjelpar den bljug-øygde mann.
30 He shall deliver the innocent, and thou shalt escape by the pureness of thy hands.
Ja, ikkje-skuldfri mann han bergar, frelst vert han ved di reine hand.»
