Job 21
1 Then responded Job, and said: —
Da tok Job til orde og sa:
2 Hear ye patiently my words, and let this be your consolation:
Hør aktsomt på mitt ord og la dette være den trøst I yder mig!
3 Suffer me, that, I, may speak, and, after I have spoken, thou canst mock!
Tål mig, så jeg kan få tale, og når jeg har talt, kan du spotte.
4 Did, I, unto man, make my complaint? Wherefore, then, should my spirit not be impatient?
Mon min klage gjelder et menneske? Eller hvorfor skulde min ånd ikke bli utålmodig?
5 Turn round to me, and be astonished, and lay hand on mouth!
Vend eder til mig og bli forferdet og legg hånd på munn!
6 When I call to mind, then am I dismayed, and there seizeth my flesh a shuddering: —
Kommer jeg det i hu, så forferdes jeg, og mitt kjød gripes av skjelving.
7 Wherefore do, lawless men, live, advance in years, even wax mighty in power?
Hvorfor blir de ugudelige i live, blir gamle og tiltar endog i velmakt?
8 Their seed, is established in their sight, along with them, yea their offspring, before their eyes;
De ser sine barn trives omkring sig, og sine efterkommere har de for sine øine.
9 Their houses, are at peace, without dread, neither is, the rod of GOD, upon them;
Deres hus er sikre mot redsler, og Guds ris kommer ikke over dem.
10 His bull, covereth, and causeth not aversion, His cow safely calveth, and casteth not her young;
Hans okse parrer sig og spiller ikke, hans ku kalver og kaster ikke i utide.
11 They send forth—like a flock—their young ones, and, their children, skip about for joy;
De slipper sine barn ut som småfeet, og deres smågutter hopper omkring.
12 They rejoice aloud as [with] timbrel and lyre, and make merry to the sound of the pipe;
De synger til tromme og citar, og de gleder sig ved fløitens lyd.
13 They complete, in prosperity, their days, and, in a moment to hades, they sink down. (Sheol h7585)
De lever sine dager i lykke, og i et øieblikk farer de ned til dødsriket. (Sheol h7585)
14 Yet they said unto GOD, Depart from us, and, In the knowledge of thy ways, find we no pleasure.
Og dog sa de til Gud: Vik fra oss! Vi har ikke lyst til å kjenne dine veier.
15 What is the Almighty, that we should serve him? Or what shall we profit, that we should urge him?
Hvad er den Allmektige, at vi skulde tjene ham, og hvad gagn skulde vi ha av å vende oss til ham med bønn?
16 Lo! not in their own hand, is their welfare, The counsel of lawless men, is far from me!
Ja, men deres lykke står ikke i deres egen hånd. - De ugudeliges tanker er langt fra mine tanker.
17 How oft, the lamp of the lawless, goeth out, and their calamity, cometh upon them, Sorrows, apportioneth he in his anger;
Hvor ofte utslukkes vel de ugudeliges lampe, og hvor ofte hender det at ulykke kommer over dem? Hvor ofte tildeler han dem vel smerter i sin vrede?
18 They become as straw before the wind, and as chaff, which the storm stealeth away.
Hvor ofte blir de vel som strå for vinden, som agner stormen fører bort?
19 Shall, GOD, reserve, for his children, his sorrow? Let him recompense him so that he may know it;
Men Gud gjemmer hans straff til hans barn. - Ja, men han burde straffe ham selv, så han fikk kjenne det.
20 His own eyes, shall see his misfortune, and, the wrath of the Almighty, shall he drink.
Med egne øine burde han få se sin undergang, og av den Allmektiges vrede burde han få drikke selv.
21 For what shall be his pleasure in his house after him, when, the number of his months, is cut in twain?
For hvad bryr han sig om sitt hus efter sin død, når hans måneders tall er ute?
22 Is it, to GOD, one can teach knowledge, seeing that, he, shall judge, them who are on high?
Vil nogen lære Gud visdom, han som dømmer de høieste?
23 This, man dieth, in the very perfection of his prosperity, wholly tranquil and secure;
Den ene dør midt i sin velmakt, helt trygg og rolig;
24 His veins, are filled with nourishment, and, the marrow of his bones, is fresh;
hans kar var fulle av melk, og margen i hans ben var saftfull.
25 Whereas, this other man, dieth, in bitterness of soul, and hath never tasted good fortune:
Den andre dør med sorg i hjertet og har aldri nytt nogen lykke.
26 Together, in the dust, they lie down, and, the worm, spreadeth a covering over them.
Begge ligger de i støvet, og makk dekker dem.
27 Lo! I know your plans, and the devices, wherewith ye would do me violence!
Se, jeg kjenner eders tanker og de onde råd hvormed I gjør urett mot mig;
28 For ye say, Where is the house of the noble-minded? And where the dwelling-tent of the lawless?
for I sier: Hvor er tyrannens hus, og hvor er det telt de ugudelige bor i?
29 Have ye not asked the passers-by in the way? And, their signs, can ye not recognise?
Har I aldri spurt dem som har faret vidt omkring? Og I vil vel ikke forkaste deres vidnesbyrd,
30 That, to the day of calamity, is the wicked reserved, to the day of indignant visitation, are they led.
at den onde spares på ulykkens dag, på vredens dag føres han unda.
31 Who can declare—to his face—his way? And, what, he, hath done, who shall recompense to him?
Hvem foreholder ham hans ferd like i hans ansikt? og når han gjør noget, hvem gjengjelder ham det?
32 Yet, he, to the graves, is borne, and, over the tomb, one keepeth watch;
Til graven bæres han med ære, og over gravhaugen holder de vakt.
33 Pleasant to him are the mounds of the torrent-bed, —and, after him, doth every man march, as, before him, there were without number.
Søt er hans hvile i dalens muld, og alle mennesker vandrer i hans spor, og det er ikke tall på dem som har gått foran ham.
34 How then should ye comfort me with vanity, since, as for your replies, there lurketh, [in them] treachery?
Hvor kan I da trøste mig med så tom en trøst? Av eders svar blir det bare troløshet tilbake.
