Job 20
1 Then responded Zophar the Naamathite, and said: —
Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:
2 Not so, do my thoughts answer me, and to this end, is my haste within me:
Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;
3 The correction meant to confound me, I must hear, but, the spirit—out of my understanding, will give me a reply.
hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.
4 Knowest thou, this—from antiquity, from the placing of man upon earth: —
Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,
5 That, the joy-shout of the lawless, is short, and, the rejoicing of the impious, for a moment?
at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?
6 Though his elevation mount up to the heavens, and, his head, to the clouds, doth reach,
Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,
7 Like his own stubble, shall he utterly perish, They who had seen him, shall say, Where is he?
så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?
8 Like a dream, shall he fly away, and they shall not find him, yea he shall be chased away, as a vision of the night.
Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.
9 The eye that hath scanned him, shall not do it again, neither, any more, shall his place behold him:
Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.
10 His children, shall seek the favour of the poor, and, his own hand, shall give back his wealth.
Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.
11 His bones, are full of youthful vigour, yet, with him—in the dust, shall it lie down.
Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.
12 Though, a sweet taste in his mouth, be given by vice, though he hide it under his tongue;
Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,
13 Though he spare it, and will not let it go, but retain it in the midst of his mouth,
sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,
14 His food, in his stomach, is changed, the gall of adders, within him!
så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.
15 Wealth, hath he swallowed, and hath vomited the same, Out of his belly, shall, GOD, drive it forth:
Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.
16 The poison of adders, shall he suck, The tongue of the viper shall slay him;
Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.
17 Let him not see in the channels the flowings of torrents of honey and milk.
Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.
18 In vain, he toiled, he shall not swallow, like wealth to be restored, in which he cannot exult!
Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.
19 For he hath oppressed—hath forsaken the poor, A house, hath he seized, which he cannot rebuild.
For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;
20 Surely he hath known no peace in his inmost mind, —With his dearest thing, shall he not get away:
han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.
21 Nothing escaped his devouring greed, —For this cause, shall his prosperity not continue:
Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.
22 When his abundance is gone, he shall be in straits, All the power of distress, shall come upon him.
Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.
23 It shall be that, to fill his belly, he will thrust at him the glow of his anger, and rain [it] upon him for his punishment.
For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.
24 He shall flee from the armour of iron, —There shall pierce him, a bow of bronze!
Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.
25 He hath drawn it out, and it hath come forth out of his back, —yea the flashing arrow-head, out of his gall, There shall march on him—terrors:
Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.
26 Every misfortune, is laid up for his treasures, —There shall consume, a fire, not blown up, —it shall destroy what remaineth in his tent:
Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.
27 The heavens shall reveal his iniquity, and, the earth, be rising up against him:
Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.
28 The increase of his house shall vanish, melting away in the day of his anger.
Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.
29 This, is the portion of the lawless man, from God, and the inheritance decreed him from the Mighty One.
Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.
