Job 19
1 Then responded Job, and said: —
Da tok Job til orde og sa:
2 How long will ye grieve my soul? or crush me with words?
Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
3 These ten times, have ye reviled me, Shameless ye wrong me.
Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
4 And even if indeed I have erred, with myself lodgeth mine error.
Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
5 If indeed, against me, ye must needs magnify yourselves, and plead, against me, my reproach.
Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
6 Know, then, that, God, hath overthrown me, and, within his net, enclosed me.
Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
7 Lo! I cry—out: Violence! but receive no answer, I cry aloud, but there is no vindication;
Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
8 My way, hath he walled up, that I cannot pass, and, upon my paths, hath he made darkness rest;
Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
9 My glory—from off me, hath he stripped, and hath removed the crown of my head;
Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
10 He hath ruined me on every side, and I am gone, and he hath taken away—like a tree—my hope;
Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
11 Yea he hath kindled against me his anger, and accounted me towards him like unto his adversaries;
Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
12 Together, enter his troops and have cast up, against me, their mound, and have encamped all around my tent;
Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
13 My Brethren—from beside me, hath he moved far away, and, mine acquaintance, are wholly estranged from me;
Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
14 Failed me, have my near of kin, and, mine intimate acquaintances, have forgotten me;
Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
15 Ye guests of my house and my maidens, A stranger, have ye accounted me, An alien, have I become in their eyes;
Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
16 To mine own servant, I called, and he would not answer, With mine own mouth, I kept entreating him;
Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
17 My breath, is strange to my wife, and I am loathsome to the sons of my own mother;
Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
18 Even young children, despise me, I rise up, and they speak against me;
Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
19 All the men of mine intimate circle abhor me, and, these whom I loved, have turned against me;
Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
20 Unto my skin and unto my flesh, have my bones cleaved, and I have escaped with the akin of my teeth.
Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
21 Pity me! pity me! ye, my friends, for, the hand of GOD, hath stricken me!
Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
22 Wherefore should ye persecute me as GOD? and, with my flesh, should not he satisfied?
Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
23 Oh, then, that my words, could be written, Oh that, in a record, they could be inscribed:
Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
24 That, with a stylus of iron and [with] lead, for all time—in the rock, they could be graven!
ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
25 But, I, know that, my redeemer, liveth, and, as the Last over [my] dust, will he arise;
Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
26 And, though, after my skin is struck off, this [followeth], yet, apart from my flesh, shall I see GOD:
Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
27 Whom, I myself, shall see, on my side, and, mine own eyes, [shall] have looked upon, and not those of a stranger. Exhausted are my deepest desires in my bosom!
han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv.
28 Surely ye should say—Why should we persecute him? seeing, the root of the matter, is found in me.
Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -
29 Be ye afraid—on your part—of the face of the sword, because, wrath, [bringeth] the punishments of the sword, to the end ye may know the Almighty.
så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.
