Job 17
1 My spirit, is broken, My days, are extinguished, Graves, are left me.
Mi ånd er knekt, mitt liv er sløkt, no hev eg berre gravi att.
2 Verily there are mockers, with me! And, on their insults, mine eye doth rest.
Eg hæding finn på kvar ein kant, ved deira tråss lyt auga dvelja.
3 Appoint it, I pray thee—be thou surety for me with thyself, Who is there that, on my side, can pledge himself?
Å, set eit pant for meg hjå deg! Kven elles skal meg handslag gjeva?
4 For, their heart, hast thou kept back from understanding, On this account, thou wilt not exalt them.
Du stengde deira sjæl for skyn; difor vil du ikkje lyfta deim.
5 He that, for a share, denounceth friends, even, the eyes of his children, shall be dim.
Den som gjev vener burt til plundring, hans søner sloknar augo på.
6 But he hath set me, as the byword of peoples, And, one to be spit on in the face, do I become.
Eg er for folk til ordtak sett, som ein dei sputtar beint i syni.
7 Therefore hath mine eye become dim from vexation, and, my members, are like a shadow, all of them.
Mitt auga sjukt av sorger er, og mine lemer er ein skugge.
8 Upright men shall be astounded over this, and, the innocent, against the impious, shall rouse themselves.
Dei rettvise støkk yver slikt, og skuldfri harmast på ugudleg.
9 That the righteous may hold on his way, and, the clean of hands, increase in strength.
Men rettvis mann sin veg gjeng fram, og magti veks hjå reinhendt mann.
10 But indeed, as for them all, will ye bethink yourselves and enter into it, I pray you? Or shall I not find, among you, one who is wise?
Men de - kom berre alle att! Eg ingen vismann finn hjå dykk.
11 My days, are past, my purposes, are broken off, the possessions of my heart!
Og mine dagar dei kvarv burt; og mine planar slitna sund, dei som mitt hjarta emna på.
12 Night for day, they appoint, Light, is near, by reason of darkness!
Men dei gjer natti um til dag, som ljos var næmare enn myrkrer.
Eit hus i helheim er mi von, i myrkret reider eg mi seng. (Sheol h7585)
14 To corruption, have exclaimed, My father, thou! My mother! and My sister! to the worm.
Til gravi ropar eg: «Min far!» til makken: «Mor mi! Syster mi!»
15 Where then would be my hope? And, as for my blessedness, who should see it!
Kvar vert det då av voni mi? Mi von, kven augnar henne då?
