Job 13
1 Lo! all [this], hath mine own eye seen, —Mine ear hath heard and understood it:
Ja, allting hev mitt auga set og øyra høyrde og forstod;
2 Just as ye know, I too, know, I, fall not short, of you.
alt det de veit, det veit eg og; for dykk eg ei tilbake stend.
3 But indeed, I, unto the Almighty, would speak, and, to direct my argument unto GOD, would I be well pleased.
Men eg til Allvalds Gud vil tala, med Gud eg vil til retten ganga;
4 For, in truth, ye, do besmear with falsehood, Worthless physicians, all of you!
Men de vil dekkja til med lygn, er berre ugagnslækjarar.
5 Oh that ye would, altogether hold your peace, and it should serve you for wisdom!
Å, gjev de vilde tegja still, so kunde det for visdom gjelda.
6 Hear, I pray you, the argument of my mouth, and, to the pleadings of my lips, give heed: —
Høyr på den skrapa eg vil gjeva, merk når mi lippa åtak gjer!
7 Is it, for God, ye would speak perversely? And, for him, would ye speak deceit:
Vil de forsvara Gud med lygn? Vil de hans sak med urett verja?
8 Even, for him, would ye be partial? Or, for GOD, would ye [so] plead?
Vil de for honom gjera mismun, og spela Guds sakførarar?
9 Would it be well, when he searched you out? Or, as one might jest with a mortal, would ye jest, with him?
Gjeng det dykk vel, når han dykk prøver? Kann de han narra som eit mennesk’?
10 He will, severely rebuke, you, if ye are secretly partial.
Han skal so visst dykk straffa strengt, um de slik mismunn gjer i løynd.
11 Shall not, his majesty, overwhelm you? and, the dread of him, fall upon you?
Med høgdi si han skræmar dykk, hans rædsla yver dykk skal falla.
12 Are not your memorable sayings, proverbs of ashes? Breastworks of clay, your breastworks?
Og dykkar kraft-ord vert til oska, og dykkar prov til blaute leir.
13 Quietly let me alone, that, I, may speak out, then let come on me, what may.
Teg stilt, lat meg tala ut, so fær det gå meg som det kann!
14 In any case, I will take up my flesh in my teeth, and, my life, will I put in my hand:
Kvi skuld’ eg ta mitt kjøt i tenner? Og halda livet mitt i handi?
15 Lo! he may slay me, [yet], for him, will I wait, —Nevertheless, my ways—unto his face, will I show to be right:
Han drep meg, ei eg ventar anna, mi ferd for han lik’vel eg hævdar.
16 Even he, will be on my side—unto salvation, For, not before his face, shall any impious person come.
Men ogso det skal hjelpa meg; hjå han fær ingen urein møta.
17 Hear ye patiently my speech, and be my declaration in your ears.
So høyr då det eg segja vil; lat meg for dykkar øyro tala!
18 Lo! I pray you, I have set forth in order a plea, I know that, I, shall be found right.
Eg saki hev til rettes lagt; eg skal få rett, det veit eg visst.
19 Who is it that shall contend with me? For, now, if I should hold my peace, why! I should breathe my last!
Kven er det som med meg kann strida? Eg skulde tegja stilt og døy.
20 Only, two things, do thou not with me, then, from thy face, will I not hide me: —
Tvo ting må du spara meg for; då løyner eg meg ikkje for deg:
21 Thy hand—from off me, take thou far away, and, thy terror, let it not startle me!
Di hand lyt burt frå meg du taka, lat ei di rædsla skræma meg!
22 Then call thou, and, I, will answer, Or I will speak, and reply thou unto me.
Stemn meg so inn! eg stend til svars; eller eg talar og du svarar.
23 How many are mine iniquities and sins? My transgression and my sin, let me know!
Kor mange brot og synder hev eg? Seg meg mi misgjerd og mi synd!
24 Wherefore, thy face, shouldst thou hide? Or count me, as an enemy to thee?
Kvifor vil du di åsyn løyna og for ein fiend’ halda meg?
25 A driven leaf, wilt thou cause to tremble? Or, dry stubble, wilt thou pursue?
Vil eit burtblåse blad du skræma? Forfylgja du eit visna strå? -
26 For thou writest, against me, bitter things, and dost make me inherit the iniquities of my youth;
Når du idømer meg slik straff og let meg erva ungdoms synder
27 And thou dost put—in the stocks—my feet, and observest all my paths, Against the roots of my feet, thou dost cut out a bound;
og legg i stokken mine føter, og vaktar alle mine vegar, slær krins um mine foteblad.
28 And, a man himself, as a rotten thing, weareth out, as a garment which the moth hath eaten.
Og det mot ein som morkna er, lik klædeplagg som mol et upp.
