Genesis 8

1 And God remembered Noah, and all the wild—beasts and all the tame-beasts that were with him in the ark, —and God caused a wind to pass over the earth, and the waters subsided;

Då kom Gud i hug Noah og alle villdyri og alt bufeet som var med honom i arki, og Gud let ein vind fara yver jordi, og vatnet fall.

2 and the fountains of the roaring-deep were shut, and the windows of the heavens, —and the heavy rain was restrained from the heavens;

Og brunnarne i djupet og lukorne på himmelen stengdest, og regnet frå himmelen stogga.

3 and the waters returned from off the earth they went on returning, —and so the waters decreased at the end of a hundred and fifty days.

Og vatnet drog seg etter kvart attende frå jordi, og vatnet minka, då hundrad og femti dagar var lidne.

4 And the ark rested, in the seventh month, on the seventeenth day of the month, —on the mountains of Ararat.

Og den syttande dagen i den sjuande månaden tok arki grunn og stana på Araratfjelli.

5 But, the waters went on decreasing, until the tenth month, —in the tenth [month], on the first of the month, were seen the tops of the mountains.

Og vatnet minka meir og meir, alt til den tiande månaden: Den fyrste dagen i den tiande månaden synte fjelltindarne seg.

6 And it came to pass at the end of forty days, that Noah opened the window of the ark that he had made;

Og det hende, då fyrti dagar var lidne, at Noah let upp vindauga på arki, som han hadde gjort,

7 and sent forth a raven, —and it kept going forth and returning, until the drying up of the waters from off the earth.

og slepte ut ein ramn, og den flaug til og frå, til vatnet hadde torna burt av jordi.

8 And he sent forth a dove from him, —to see whether the waters had abated, from off the face of the ground;

So sende han ei duva ut ifrå seg, og vilde sjå um vatnet hadde sige undan frå marki.

9 but the dove found no resting-place for the sole of her foot so she returned unto him into the ark, for, waters, were on the face of all the earth; and he put forth his hand and took her, and brought her in unto him, into the ark.

Men duva fann ingen kvilestad for foten sin, og kom attende til honom i arki; for det stod vatn yver all jordi. Då rette han ut handi, og tok henne, og hadde henne inn til seg i arki.

10 Then stayed he yet seven days more, —and, again sent forth the dove out of the ark.

So bia han endå sju dagar, og sende so duva ut att or arki.

11 And the dove came in unto him at eventide, and lo! a newly sprouted olive-leaf, in her mouth, —so Noah knew that the waters had abated from off the earth.

Og då det leid til kvelds, kom duva heim til honom, og sjå: då hadde ho eit grønt oljetrelauv i nebben. Då skyna Noah at vatnet hadde sige undan frå jordi.

12 And he stayed yet seven days more, —and sent forth the dove, but she returned not again unto him any more.

Men han drygde endå sju dagar til. So let han ut duva, og då kom ho ikkje att til honom meir.

13 So it came to pass in the six hundred and first year at the beginning, on the first of the month, that the waters had dried up from off the earth, —and Noah removed the covering of the ark, and looked and lo! the face of the ground was dried.

Og det bar so til, at den fyrste dagen i den fyrste månaden i det seks hundrad og fyrste året, då hadde vatnet torna burt av jordi. Og Noah tok taket av arki, og såg utyver, og sjå, marki var turr.

14 And in the second month, on the twenty-seventh day of the month, was the earth dry.

Og den sju og tjugande dagen i den andre månaden var jordi heiltupp turr.

15 So then, God spake to Noah, saying:

Då tala Gud til Noah og sagde:

16 Come forth out of the ark, —thou and thy wife, and thy sons, and thy sons’ wives with thee.

«Gakk ut or arki, du og kona di og sønerne dine og konorne åt sønerne dine med deg!

17 All the living creatures that are with thee of all flesh among birds, and among beasts, and among all the creeping things that creep on the earth, bring forth with thee, —and they shall swarm in the earth, and be fruitful and multiply, on the earth.

Og alle dei dyr som er hjå deg, alt kjøt, både fuglarne og feet og alt kreket som krelar på jordi, skal du hava med deg ut, og dei skal yrja på jordi, og alast og aukast utyver jordi.»

18 So Noah came forth, —and his sons and his wife, and his sons’ wives with him:

So gjekk Noah ut, og sønerne hans og kona hans og konorne åt sønerne hans med honom.

19 All the living creatures, all that move along, and all birds, and all that moveth along over the earth—by their families, came forth out of the ark.

Og alle dyri og alt kreket og alle fuglarne, alt som røyver seg på jordi, gjekk ut or arki, kvart etter sitt slag.

20 And Noah builded an altar to Yahweh, —and took of all the clean beasts and of all the clean birds, and caused ascending Sacrifices to go up on the altar.

Og Noah bygde Herren eit altar, og tok utav alt det reine feet og utav alle dei reine fuglarne, og ofra brennoffer på altaret.

21 And Yahweh smelled a satisfying odour, so Yahweh said to himself. I will not, again, curse any more the ground for man’s sake, although the device of the heart of man, be wicked from his youth, —neither will I again, any more smite every living thing, as I have done.

Og Herren kjende den gode gimen, og Herren sagde i sitt hjarta: «Eg vil aldri meir forbanna jordi for menneskja skuld; for mannehjarta emnar berre på vondt, alt ifrå ungdomen. Og eg vil aldri meir drepa alt liv, so som eg no gjorde.

22 During all the days of the earth, seedtime and harvest, and cold and heat and summer and winter, and day and night, shall not cease.

Heretter skal sånad og skurd, og kulde og hite, og sumar og vinter, og dag og natt aldri trjota, so lenge som jordi stend.»

A Dove is Sent Forth from the Ark