Acts 26

1 And, Agrippa, to Paul, said—It is permitted thee, on thine own behalf, to be speaking. Then Paul, stretching forth his hand, went on to make his defence.

Agrippa sa da til Paulus: Du har lov til å tale om dig selv. Da strakte Paulus sin hånd ut og sa til sitt forsvar:

2 Concerning all things of which I am accused by Jews, King Agrippa, I have been counting myself happy, that, before thee, am I about, this day, to be making my defence;

Mot alt det som jøder anklager mig for, kong Agrippa, akter jeg mig lykkelig at jeg idag skal forsvare mig for dig,

3 especially, as thou art, well-versed, in all the Jewish customs and questions. Wherefore, I beseech thee, patiently, to hear me.

for du kjenner best alle skikker og spørsmål iblandt jødene; derfor ber jeg dig at du vil høre tålmodig på mig.

4 My manner of life, then, from my youth, which, from its commencement, was formed among my nation, even in Jerusalem, know all Jews,

Mitt liv fra ungdommen av, som jeg fra første stund har levd iblandt mitt folk og i Jerusalem, kjenner alle jøder,

5 inasmuch as they were aforetime observing me, from the outset, —if they please to bear witness, —that, according to the strictest sect of our own religion, I lived, a Pharisee.

da de forut vet om mig, like fra først av, om de bare vil komme frem med sitt vidnesbyrd, at jeg levde efter det strengeste parti av vår gudsdyrkelse, som fariseer.

6 And, now, for the hope of the promise, unto our fathers, being brought to pass by God, am I standing to be judged, —

Og nu står jeg her og skal dømmes for håp på det løfte som av Gud er gitt fedrene,

7 unto which [hope], our twelve-tribed nation, with intensity, night and day, rendering divine service, is hoping to attain—concerning which hope, I am being accused by Jews, O King!

det som vårt tolvstamme-folk under uavlatelig gudstjeneste natt og dag håper å vinne frem til; for dette håp tiltales jeg av jøder, konge!

8 What! incredible, is it judged with you, that, God the dead doth raise?

Hvorfor aktes det for utrolig iblandt eder at Gud opvekker døde?

9 I, therefore, imagined to myself, that, against the name of Jesus the Nazarene, it was needful, many hostile things, to bring about, —

Jeg for min del trodde nu at jeg burde gjøre meget imot Jesu, nasareerens navn;

10 which also I did in Jerusalem, yea and, many of the saints, I myself, in prisons, shut up, —the authority, from the High-priests, having received: and, when they were to be put to death, I brought against them my vote;

det gjorde jeg også i Jerusalem, og både kastet jeg mange av de hellige i fengsel, efterat jeg hadde fått fullmakt av yppersteprestene, og når de skulde slåes ihjel, gav jeg min stemme til det,

11 and, throughout all the synagogues, ofttimes punishing them, I would fain have compelled them to defame; and, being excessively maddened against them, I went on to pursue them as far as even the outlying cities.

og omkring i alle synagogene tvang jeg dem ofte ved straff til å spotte, og jeg raste enn mere mot dem og forfulgte dem like til de utenlandske byer.

12 Among which things, being on a journey unto Damascus, with the authority and commission of the High-priests,

Under dette drog jeg da også til Damaskus med makt og myndighet fra yppersteprestene;

13 at mid-day, on the road, I saw, O King, from heaven, above the splendour of the sun, shining around me, a light, and [around] them who, with me, were journeying;

og midt på dagen så jeg på veien, konge, et lys fra himmelen, klarere enn solen, stråle omkring mig og dem som reiste med mig,

14 and, when we were all fallen to the ground, I heard a voice, saying unto me, in the Hebrew language—Saul! Saul! why, me, art thou persecuting? It is hard for thee, against goads, to be kicking!

og da vi alle falt til jorden, hørte jeg en røst si til mig på det hebraiske mål: Saul! Saul! hvorfor forfølger du mig? det blir hårdt for dig å stampe mot brodden.

15 And, I, said—Who art thou, Lord? And the Lord said—I, am Jesus, whom, thou, art persecuting!

Jeg sa da: Hvem er du, Herre? Og Herren sa: Jeg er Jesus, han som du forfølger.

16 But rise and stand upon thy feet; for, to this end, have I appeared unto thee, —To appoint thee an attendant and a witness, both of the things as to which thou hast seen me, and of those as to which I will appear unto thee:

Men reis dig op og stå på dine føtter! for derfor åpenbarte jeg mig for dig: for å utkåre dig til tjener og vidne både om det som du har sett, og om det for hvis skyld jeg vil åpenbare mig for dig,

17 Rescuing thee from among the people, and from among the nations, unto whom, I, am sending thee—

idet jeg frir dig ut fra folket og hedningene, som jeg sender dig til

18 To open their eyes; that they turn from darkness unto light, and the authority of Satan unto God, that they may receive remission of sins, and an inheritance among them who have been made holy by the faith respecting me.

for å oplate deres øine, så de kan vende sig fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud, forat de kan få syndenes forlatelse og arvelodd blandt dem som er helliget ved troen på mig.

19 Wherefore, O King Agrippa, —I became not disobedient unto the heavenly vision;

Derfor, kong Agrippa, blev jeg ikke ulydig mot det himmelske syn;

20 But—both to them in Damascus, first, and in Jerusalem, unto all the country of Judaea also, and unto the nations, I carried tidings—that they should repent, and turn unto God, and, works worthy of their repentance, should practise.

men både for dem i Damaskus først og for Jerusalem og i hele Judeas land og for hedningene forkynte jeg at de skulde omvende sig og komme tilbake til Gud og gjøre gjerninger som er omvendelsen verdige.

21 Because of these things, Jews seized me in the temple, and were attempting to slay me with their own hands.

For disse tings skyld grep nogen jøder mig i templet og søkte å slå mig ihjel.

22 So then, having met with, the help that is from God, until this day, do I stand, witnessing to both small and great, nothing else saying, than those things which both the prophets, and Moses, did say should certainly come to pass: —

Så har jeg da fått hjelp fra Gud og står til denne dag og vidner både for liten og for stor, idet jeg ikke sier noget annet enn hvad profetene og Moses har sagt skulde skje:

23 If, to suffer, the Christ was destined, if, the first of a resurrection of the dead, he is about to carry tidings, of light, both unto the people, and unto the nations.

at Messias skulde lide, og at han som den første av de dødes opstandelse skulde forkynne lys for folket og for hedningene.

24 Now, as he was saying these things in his defence, Festus, with a loud voice, saith—Thou art raving, Paul! Thy great learning, is turning thee round unto, raving madness.

Men da han forsvarte sig således, sier Festus med høi røst: Du er vanvittig, Paulus! din megen lærdom driver dig til vanvidd.

25 But Paul—I am not raving (saith he), most noble Festus, —but, the declarations of truth and soberness, am I sounding forth:

Men han sier: Jeg er ikke vanvittig, mektigste Festus! men jeg taler sanne og sindige ord.

26 For well-knoweth, the king, concerning these things, unto whom, with boldness of utterance, am I speaking; for, that these things are not hidden from him, I am well persuaded, —for, not in a corner, hath this thing been done.

For kongen kjenner til disse ting, og til ham taler jeg også frimodig; for jeg kan ikke tro at noget av dette er ukjent for ham; dette er jo ikke skjedd i en avkrok.

27 Believest thou, King Agrippa, in the prophets? I know that thou believest!

Tror du, kong Agrippa, profetene? Jeg vet at du tror.

28 And, Agrippa, [said] unto Paul—Almost, art thou persuading, me, to become a, Christian!

Men Agrippa sa til Paulus: Det mangler lite i at du overtaler mig til å bli en kristen.

29 And, Paul, [answered] —I could pray unto God that, both almost and altogether, not only thou but all they who are hearing me this day, might become such, —as even, I, am, excepting these bonds.

Paulus sa da: Jeg vilde ønske til Gud, enten det mangler lite eller meget, at ikke alene du, men også alle som hører mig idag, måtte bli slik som jeg er, bare uten disse lenker.

30 And the king rose up, and the governor, Bernice also, and they who had been sitting with them;

Da stod kongen op, og landshøvdingen og Berenike og de som satt der med dem,

31 And, retiring, they began conversing one with another, saying, Nothing worthy of death or of bonds, doth this man practise.

og de gikk til side og talte med hverandre og sa: Denne mann gjør ikke noget som fortjener død eller lenker.

32 And, Agrippa, unto Festus, said—This man might have been released, if he had not appealed unto Caesar.

Og Agrippa sa til Festus: Denne mann kunde være løslatt, om han ikke hadde innanket sin sak for keiseren.