Song of Solomon 6
1 Whither is thy beloved gone, O thou fairest among women? whither hath thy beloved turned him, that we may seek him with thee?
«Kvar helst er han gjengen, din ven, du fagraste dros? Kvar helst hev din ven svive av, so me kann leita med deg?»
2 My beloved is gone down to his garden, to the beds of spices, to feed in the gardens, and to gather lilies.
«Min ven gjekk til hagen sin ned, til balsam-sengjer, til å gjæta i hagom og liljor sanka.»
3 I am my beloved’s, and my beloved is mine: he feedeth [his flock] among the lilies.
«Min ven er min og eg er hans, han som gjæter millom liljor.»
4 Thou art beautiful, O my love, as Tirzah, comely as Jerusalem, terrible as an army with banners.
«Du er fager, du min hugnad, som Tirsa, som Jerusalem er du frid, som herfylgje ageleg.
5 Turn away thine eyes from me, for they have overcome me. Thy hair is as a flock of goats, that lie along the side of Gilead.
Snu augo dine ifrå meg, for dei magtstel meg. Ditt hår er ein geiteflokk likt, ned Gilead renn.
6 Thy teeth are like a flock of ewes, which are come up from the washing; whereof every one hath twins, and none is bereaved among them.
Dine tenner ein flokk med sauer, komne upp or laug, med tvillingar alle, utan lamb er ingen.
7 Thy temples are like a piece of a pomegranate behind thy veil.
Som eit granateple-brot din tinning glytter fram attum slør.
8 There are threescore queens, and fourscore concubines, and virgins without number.
Seksti dronningar, åtteti fylgjekvende, av møyar ein endelaus lyd.
9 My dove, my undefiled, is [but] one; she is the only one of her mother; she is the choice one of her that bare her. The daughters saw her, and called her blessed; [yea], the queens and the concubines, and they praised her.
Men ei einast’ mi duva, mi frægd, einaste barnet til mor, brikna hennar som henne åtte. Ho vert sælka av møyar, henne ser, av dronningar og fylgjekvende lova.»
10 Who is she that looketh forth as the morning, fair as the moon, clear as the sun, terrible as an army with banners?
«Kven er ho som lik morgonroden gloser, som fullmånen fager, brikjeleg som sol, som herfylgje ageleg?»
11 I went down into the garden of nuts, to see the green plants of the valley, to see whether the vine budded, [and] the pomegranates were in flower.
«Eg gjekk ned i natahagen, vilde sjå kor det grønkast i dale, vilde sjå um vintreet spratt, um granateple-treet bar blom.
12 Or ever I was aware, my soul set me [among] the chariots of my princely people.
Eg visste’kje av, fyrr hugen meg drog og meg sette på mitt gjæve folks vogn.»
13 Return, return, O Shulammite; return, return, that we may look upon thee. Why will ye look upon the Shulammite, as upon the dance of Mahanaim?
«Å, snu deg, snu deg, Sulammit! Snu deg, snu deg, so me deg ser.» «Kva er det å sjå på Sulammit?» «Ein dans som i Mahanajim.»
