Song of Solomon 5

1 I AM come into my garden, my sister, [my] bride: I have gathered my myrrh with my spice; I have eaten my honeycomb with my honey; I have drunk my wine with my milk. Eat, O friends; drink, yea, drink abundantly, O beloved.

«Ja, eg kjem til min hage, mi syster, mi brur, min myrra og balsam eg plukkar, mitt brød og min honning eg et og drikk min vin og mi mjølk. Ete lagsbrør, drikk dykkar nøgd, vener.»

2 I was asleep, but my heart waked: it is the voice of my beloved that knocketh, [saying], Open to me, my sister, my love, my dove, my undefiled: for my head is filled with dew, my locks with the drops of the night.

«Eg låg og sov. Men mitt hjarta vakte, høyr! Der bankar min ven: Mi syster, min hugnad, lat upp, du mi duva, mi frægd! Mitt hovud er vått, av nattedogg lokkarne dryp.»

3 I have put off my coat; how shall I put it on? I have washed my feet; how shall I defile them?

«Eg hev teke av meg kjolen, skal eg klæda på meg att? Eg hev tvege mine føter, skal eg sulka deim til att?»

4 My beloved put in his hand by the hole [of the door], and my heart was moved for him.

Min ven rette handi gjenom loka inn, då kløkktest mitt hjarta for hans skuld.

5 I rose up to open to my beloved; and my hands dropped with myrrh, and my fingers with liquid myrrh, upon the handles of the bolt.

So reis eg upp, vilde opna for min ven, av handi mi myrra det draup, av fingrarne rennande myrra det flaut og på dørlåset rann.

6 I opened to my beloved; but my beloved had withdrawn himself, [and] was gone. My soul had failed me when he spake: I sought him, but I could not find him; I called him, but he gave me no answer.

So opna eg døri for min ven - då venen var kvorven burt. Og hugsprengd eg tenkte på hans ord. Eg søkte, men ikkje honom fann. Eg ropa på han, men ikkje gav han svar.

7 The watchmen that go about the city found me, they smote me, they wounded me; the keepers of the walls took away my mantle from me.

Meg vaktaran’ møtte som i byen sveiv, dei meg slo, gav meg sår, og sløret ifrå meg dei tok, vaktaran’ på murom.

8 I adjure you, O daughters of Jerusalem, if ye find my beloved, that ye tell him, that I am sick of love.

Eg hjarteleg bed dykk, Jerusalems døtter, um de skulde finna min ven, - ja, kva skal de honom segja? - At sjuk av kjærleik eg er.

9 What is thy beloved more than [another] beloved, O thou fairest among women? what is thy beloved more than [another] beloved, that thou dost so adjure us?

«Kva er din ven framom andre vener, du fagraste dros? Kva er din ven framum andre, når du naudbed oss so?»

10 My beloved is white and ruddy, the chiefest among ten thousand.

«Min ven er ljosleitt og raud, utmerkt framum ti tusund.

11 His head is [as] the most fine gold, his locks are bushy, [and] black as a raven.

Hovudet skiraste gull, palmegreiner er lokkarn’, svarte som ein ramn.

12 His eyes are like doves beside the water brooks; washed with milk, [and] fitly set.

Augo som duvor ved rennande å, dei som laugar seg i mjølk ved braddfull sjø.

13 His cheeks are as a bed of spices, as banks of sweet herbs: his lips are as lilies, dropping liquid myrrh.

Kinni som balsam-sengjer, som dåmurt-skrin. Lipporne liljor, som dryp av rennande myrra.

14 His hands are [as] rings of gold set with beryl: his body is [as] ivory work overlaid [with] sapphires.

Henderne teiner av gull med krysolitar sette, midja av filsbein med safirar prydd.

15 His legs are [as] pillars of marble, set upon sockets of fine gold: his aspect is like Lebanon, excellent as the cedars.

Føterne marmor-stolpar på fine gull-stettar. Som Libanon er han å sjå, som ein ceder traust.

16 His mouth is most sweet: yea, he is altogether lovely. This is my beloved, and this is my friend, O daughters of Jerusalem.

Hans munn er søt, hugnad er han all. Slik er venen og felagen min, de Jerusalems døtter.»