Psalms 137

1 By the rivers of Babylon, there we sat down, yea, we wept, when we remembered Zion.

Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

2 Upon the willows in the midst thereof we hanged up our harps.

På vidjene der hengte vi våre harper;

3 For there they that led us captive required of us songs, and they that wasted us [required of us] mirth, [saying], Sing us one of the songs of Zion.

for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

4 How shall we sing the LORD’S song in a strange land?

Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

5 If I forget thee, O Jerusalem, let my right hand forget [her cunning].

Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

6 Let my tongue cleave to the roof of my mouth, if I remember thee not; if I prefer not Jerusalem above my chief joy.

Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

7 Remember, O LORD, against the children of Edom the day of Jerusalem; who said, Rase it, rase it, even to the foundation thereof.

Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

8 O daughter of Babylon, that art to be destroyed; happy shall he be, that rewardeth thee as thou hast served us.

Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

9 Happy shall he be, that taketh and dasheth thy little ones against the rock.

Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.