Proverbs 5
1 My son, attend unto my wisdom; incline thine ear to my understanding:
Son min, gjev agt på min visdom, lut øyra ned til mitt vit!
2 That thou mayest preserve discretion, and that thy lips may keep knowledge.
So du kann halda deg gløggtenkt, og lipporne gøyma på kunnskap.
3 For the lips of a strange woman drop honey, and her mouth is smoother than oil:
For honning dryp av skjøkjelippor, og hennar gom er sleipar’ enn olje,
4 But her latter end is bitter as wormwood, sharp as a two-edged sword.
men til slutt er ho beisk som malurt, kvass som eit tvieggja sverd.
Hennar føter stig ned til dauden, hennar fet fører radt til helheims. (Sheol h7585)
6 So that she findeth not the level path of life: her ways are unstable [and] she knoweth [it] not.
Ho gjeng ikkje livsens stig, gålaus vinglar ho vegvill.
7 Now therefore, [my] sons, hearken unto me, and depart not from the words of my mouth.
Og no, søner, høyr på meg, og vik ikkje frå det munnen min mæler!
8 Remove thy way far from her, and come not nigh the door of her house:
Lat din veg vera langt frå henne, kom’kje nær til husdøri hennar!
9 Lest thou give thine honour unto others, and thy years unto the cruel:
Annars gjev du din vænleik til andre, åt ein hardstyrar åri dine.
10 Lest strangers be filled with thy strength; and thy labours [be] in the house of an alien;
Av di eiga vil framande mettast, det du samla med stræv, kjem i annanmanns hus,
11 And thou mourn at thy latter end, when thy flesh and thy body are consumed,
so du lyt stynja til slutt når ditt hold og kjøt er upptært,
12 And say, How have I hated instruction, and my heart despised reproof;
og segja: «Kor kunde eg hata tukt, og hjarta mitt vanvyrda age?
13 Neither have I obeyed the voice of my teachers, nor inclined mine ear to them that instructed me!
Kvi høyrde eg ikkje på meistrarne mine, og lydde på deim som lærde meg?
14 I was well nigh in all evil in the midst of the congregation and assembly.
Nær var eg komen ille i det midt i mengdi som sat til tings.»
15 Drink waters out of thine own cistern, and running waters out of thine own well.
Drikk or din eigen brunn, det som renn or di eigi kjelda!
16 Should thy springs be dispersed abroad, and rivers of water in the streets?
Skulde kjeldorne dine renna på gata, vatsbekkjerne dine ute på torgi?
17 Let them be for thyself alone, and not for strangers with thee.
Lat deim vera berre for deg, og ikkje for framande med deg!
18 Let thy fountain be blessed; and rejoice in the wife of thy youth.
Kjelda di vere velsigna, gled du deg i din ungdoms viv.
19 [As] a loving hind and a pleasant doe, let her breasts satisfy thee at all times; and be thou ravished always with her love.
Elskhugs-hindi, ynde-gasella - barmen hennar alltid deg kveikje, stødt vere du trylt av hennar kjærleik.
20 For why shouldest thou, my son, be ravished with a strange woman, and embrace the bosom of a stranger?
Kvi skulde du, son min, tryllast av onnor kona, og femna barmen på framand kvinna?
21 For the ways of man are before the eyes of the LORD, and he maketh level all his paths.
For Herren hev kvar manns vegar for augo, og han jamnar alle hans stigar.
22 His own iniquities shall take the wicked, and he shall be holden with the cords of his sin.
Den gudlause vert fanga i misgjerningarne sine, hans synde-band bind honom fast.
23 He shall die for lack of instruction; and in the greatness of his folly he shall go astray.
Han døyr av di han ikkje let seg aga, og ved sin store dårskap tumlar han i koll.
