Lamentations 5
1 Remember, O what is LORD, come upon us: behold, and see our reproach.
Kom i hu, Herre, det som har hendt oss, sku og se hvor vi blir hånet!
2 Our inheritance is turned unto strangers, our houses unto aliens.
Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger.
3 We are orphans and fatherless, our mothers are as widows.
Vi er blitt farløse, har ingen far; våre mødre er som enker.
4 We have drunken our water for money; our wood is sold unto us.
Vi må kjøpe det vann vi drikker, vår ved må vi betale.
5 Our pursuers are upon our necks: we are weary, and have no rest.
Våre forfølgere er på nakken av oss; vi er trette, vi får ingen hvile.
6 We have given the hand to the Egyptians, and to the Assyrians, to be satisfied with bread.
Til Egypten har vi overgitt oss, og til Assyria, for å bli mettet med brød.
7 Our fathers have sinned, and are not; and we have borne their iniquities.
Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.
8 Servants rule over us: there is none to deliver us out of their hand.
Træler hersker over oss; ingen river oss ut av deres hånd.
9 We get our bread with the peril of our lives because of the sword of the wilderness.
Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd.
10 Our skin is black like an oven because of the burning heat of famine.
Vår hud brenner som en ovn av hungerens luer.
11 They ravished the women in Zion, the maidens in the cities of Judah.
Kvinner har de krenket i Sion, jomfruer i Judas byer.
12 Princes were hanged up by their hand: the faces of elders were not honoured.
Fyrster har de hengt, de gamles åsyn har de ikke hedret.
13 The young men bare the mill, and the children stumbled under the wood.
Unge menn bar kvernen, og gutter segnet under vedbøren.
14 The elders have ceased from the gate, the young men from their music.
De gamle sitter ikke mere i porten, de unge menn ikke mere ved sin strengelek.
15 The joy of our heart is ceased; our dance is turned into mourning.
Med vårt hjertes glede er det forbi, vår dans er omskiftet til sorg.
16 The crown is fallen from our head: woe unto us! for we have sinned.
Kronen er falt av vårt hode; ve oss, vi har syndet.
17 For this our heart is faint; for these things our eyes are dim;
Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øine blitt dimme,
18 For the mountain of Zion, which is desolate; the foxes walk upon it.
for Sions bergs skyld, som er øde; rever løper om på det.
19 Thou, O LORD, abidest for ever; thy throne is from generation to generation.
Du, Herre, troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt.
20 Wherefore dost thou forget us for ever, [and] forsake us so long time?
Hvorfor skulde du glemme oss evig, forlate oss for så lang en tid?
21 Turn thou us unto thee, O LORD, and we shall be turned; renew our days as of old.
Herre, før oss atter til dig, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid!
22 But thou hast utterly rejected us, thou art very wroth against us.
For skulde du rent ha forkastet oss? Skulde du være så storlig vred på oss?
