Lamentations 3
1 I AM the man that hath seen affliction by the rod of his wrath.
Eg er mannen som naudi såg under hans vreide-ris.
2 He hath led me and caused me to walk in darkness and not in light.
Meg hev han ført og late ferdast i myrker og ikkje i ljos.
3 Surely against me he turneth his hand again and again all the day.
Berre mot meg vender han si hand upp att og upp att heile dagen.
4 My flesh and my skin hath he made old; he hath broken my bones.
Han hev late meg eldast i hold og hud, han hev krasa mine bein.
5 He hath builded against me, and compassed me with gall and travail.
Han bygde att for meg og ringa meg inn med beiska og møda.
6 He hath made me to dwell in dark places, as those that have been long dead.
I myrkret hev han set meg, lik deim som longe er daude.
7 He hath fenced me about, that I cannot go forth; he hath made my chain heavy.
Han mura att for meg, so eg kjem meg ikkje ut; tunge gjorde han mine lekkjor.
8 Yea, when I cry and call for help, he shutteth out my prayer.
Endå eg kallar og ropar, let han att for mi bøn.
9 He hath fenced up my ways with hewn stone, he hath made my paths crooked.
Han mura fyre mine vegar med tilhoggen stein, gjorde det uført på min stig.
10 He is unto me as a bear lying in wait, as a lion in secret places.
Ein lurande bjørn var han mot meg, ei løva i løyne.
11 He hath turned aside my ways, and pulled me in pieces; he hath made me desolate.
Til villstig gjorde han min veg; han reiv meg sund og lagde meg i øyde.
12 He hath bent his bow, and set me as a mark for the arrow.
Han spente sin boge og sette meg til skotmål for si pil.
13 He hath caused the shafts of his quiver to enter into my reins.
Han let renna inni mine nyro pilehus-sønerne sine.
14 I am become a derision to all my people; and their song all the day.
Eg vart til lått for alt mitt folk, deira nidvisa heile dagen.
15 He hath filled me with bitterness, he hath sated me with wormwood.
Han metta meg med beiske urter, han gav meg malurt å drikka.
16 He hath also broken my teeth with gravel stones, he hath covered me with ashes.
Han let meg knasa mine tenner på småstein, han grov meg ned i oska.
17 And thou hast removed my soul far off from peace; I forgat prosperity.
Og du støytte burt frå fred mi sjæl; eg gløymde kor det var å hava det godt.
18 And I said, My strength is perished, and mine expectation from the LORD.
Og eg sagde: «Det er ute med mi kraft og med mi von til Herren.»
19 Remember mine affliction and my misery, the wormwood and the gall.
Kom i hug mi naud og mi utlægd - malurt og beiska.
20 My soul hath them still in remembrance, and is bowed down within me.
Ho minnest det, sjæli mi, og er nedbøygd i meg.
21 This I recall to my mind, therefore have I hope.
Dette vil eg leggja meg på hjarta, og difor vil eg vona:
22 [It is of] the LORD’S mercies that we are not consumed, because his compassions fail not.
Herrens nåde det er, at det ikkje er ute med oss, for hans miskunn er enn ikkje all.
23 They are new every morning; great is thy faithfulness.
Kvar morgon er ho ny, å, stor er din truskap.
24 The LORD is my portion, saith my soul; therefore will I hope in him.
Min lut er Herren, segjer mi sjæl; difor vonar vil eg vona på honom.
25 The LORD is good unto them that wait for him, to the soul that seeketh him.
Herren er god med deim som ventar på honom, med den sjæl som søkjer honom.
26 It is good that a man should hope and quietly wait for the salvation of the LORD.
Det er godt å vera still for Herren og venta på hans frelsa.
27 It is good for a man that he bear the yoke in his youth.
Det er godt for mannen at han ber ok i sin ungdom,
28 Let him sit alone and keep silence, because he hath laid it upon him.
at han sit einsleg og tegjande, når han legg det på,
29 Let him put his mouth in the dust; if so be there may he hope.
at han luter seg med munnen mot moldi - kann henda det enn er von -
30 Let him give his cheek to him that smiteth him; let him be filled full with reproach.
at han held fram si kinn til slag, let seg metta med svivyrda.
31 For the Lord will not cast off for ever.
For Herren støyter ikkje æveleg burt.
32 For though he cause grief, yet will he have compassion according to the multitude of his mercies.
For um han legg på sorg, so miskunnar han endå etter sin store nåde.
33 For he doth not afflict willingly, nor grieve the children of men.
For det er ikkje av hjarta han legg møda og sorg på mannsborni.
34 To crush under foot all the prisoners of the earth,
At dei krasar under fot alle fangar i landet,
35 To turn aside the right of a man before the face of the Most High,
at dei rengjer retten for mannen framfor åsyni til den Høgste,
36 To subvert a man in his cause, the Lord approveth not.
at ein gjer urett mot ein mann i hans sak - ser ikkje Herren slikt?
37 Who is he that saith, and it cometh to pass, when the Lord commandeth it not?
Kven tala, og det vart, um Herren ikkje baud?
38 Out of the mouth of the Most High cometh there not evil and good?
Kjem ikkje frå munnen til den Høgste både vondt og godt?
39 Wherefore doth a living man complain, a man for the punishment of his sins?
Kvi skal eit livande menneskje klaga? Kvar syrgje yver si synd!
40 Let us search and try our ways, and turn again to the LORD.
Lat oss ransaka våre vegar og røyna deim og venda oss til Herren!
41 Let us lift up our heart with our hands unto God in the heavens.
Lat oss lyfta våre hjarto likeins som våre hender til Gud i himmelen!
42 We have transgressed and have rebelled; thou hast not pardoned.
Me hev synda og vore ulyduge, du hev ikkje tilgjeve.
43 Thou hast covered with anger and pursued us; thou hast slain, thou hast not pitied.
Du sveipte deg i vreide og elte oss, du slo i hel utan nåde.
44 Thou hast covered thyself with a cloud, that [our] prayer should not pass through.
I skyer sveipte du deg, so ingi bøn rakk fram.
45 Thou hast made us [as] the offscouring and refuse in the midst of the peoples.
Til skarn og styggje hev du gjort oss midt imillom folki.
46 all our enemies have opened their mouth wide against us.
Dei spila upp sitt gap imot oss, alle våre fiendar.
47 Fear and the pit are come upon us, devastation and destruction.
Gruv og grav det vart vår lut, øyding og tjon.
48 Mine eye runneth down with rivers of water, for the destruction of the daughter of my people.
Tårebekkjer strøymer or mitt auga for tjonet på mitt folks dotter.
49 Mine eye poureth down, and ceaseth not, without any intermission,
Mitt auga sirenn, roar seg ikkje,
50 Till the LORD look down, and behold from heaven.
fyrr Herrens skodar etter og ser frå himmelen.
51 Mine eye affecteth my soul, because of all the daughters of my city.
Mitt auga gjer meg hjarte-ilt for kvar ei av døtterne i min by.
52 They have chased me sore like a bird, that are mine enemies without cause.
Dei jaga og elte meg som ein fugl, dei som var mine fiendar utan orsak.
53 They have cut off my life in the dungeon, and have cast a stone upon me.
Dei vilde taka livet av meg nede i brunnen, dei kasta stein på meg.
54 Waters flowed over mine head; I said, I am cut off.
Vatnet flødde yver mitt hovud, eg sagde: «Det er ute med meg.»
55 I called upon thy name, O LORD, out of the lowest dungeon.
Eg påkalla ditt namn, Herre, utor den djupe hola.
56 Thou heardest my voice; hide not thine ear at my breathing, at my cry.
Mi røyst høyrde du; haldt deg ikkje for øyro når eg ropar um lindring.
57 Thou drewest near in the day that I called upon thee: thou saidst, Fear not.
Du var nær den dagen eg kalla på deg; du sagde: «Ikkje ottast!»
58 O Lord, thou hast pleaded the causes of my soul; thou hast redeemed my life.
Du, Herre, hev ført saki for mi sjæl, du hev løyst ut mitt liv.
59 O LORD, thou hast seen my wrong; judge thou my cause.
Du, Herre, hev set kva urett eg leid; å, døm i mi sak!
60 Thou hast seen all their vengeance and all their devices against me.
Du hev set all deira hemnhug, alle deira løynderåder mot meg.
61 Thou hast heard their reproach, O LORD, and all their devices against me;
Du hev høyrt deira svivyrdingar, alle deira løynderåder mot meg,
62 The lips of those that rose up against me, and their imagination against me all the day.
det mine motstandarar sagde og tenkte imot meg dagen lang.
63 Behold thou their sitting down, and their rising up; I am their song.
Ansa på deim, når dei sit og når dei stend! um meg gjer dei nidvisor.
64 Thou wilt render unto them a recompence, O LORD, according to the work of their hands.
Du, Herre, vil gjeva deim av same slag som deira hender hev gjort.
65 Thou wilt give them hardness of heart, thy curse unto them.
Du vil leggja eit sveip yver deira hjarta, du vil bannstøyta deim.
66 Thou wilt pursue them in anger, and destroy them from under the heavens of the LORD.
Du vil elta deim i vreide, og tyna deim so dei ikkje bid meir under Herrens himmel.
