John 11
1 Now a certain man was sick, Lazarus of Bethany, of the village of Mary and her sister Martha.
En mann som het Lasarus, lå syk. Han bodde i Betania sammen med sine søstrer Maria og Marta
2 And it was that Mary which anointed the Lord with ointment, and wiped his feet with her hair, whose brother Lazarus was sick.
Det var søsteren hans Maria, som hadde salvet Herren Jesus med aromatisk olje og tørket føttene hans med håret sitt.
3 The sisters therefore sent unto him, saying, Lord, behold, he whom thou lovest is sick.
De to søstrene sendte nå et nødrop til Jesus og sa:”Herre, vennen din Lasarus er syk.”
4 But when Jesus heard it, he said, This sickness is not unto death, but for the glory of God, that the Son of God may be glorified thereby.
Da Jesus hørte dette, sa han:”Sykdommen hans vil ikke lede til døden, men den skal tvert om vise Guds herlighet, slik at jeg, Guds sønn, blir opphøyd og æret gjennom dette.”
5 Now Jesus loved Martha, and her sister, and Lazarus.
Til tross for at Jesus var glad i Marta, Maria og Lasarus,
6 When therefore he heard that he was sick, he abode at that time two days in the place where he was.
drøyde han ytterligere to dager der han var.
7 Then after this he saith to the disciples, Let us go into Judaea again.
Først da sa han til disiplene:”La oss gå tilbake til Judea.”
8 The disciples say unto him, Rabbi, the Jews were but now seeking to stone thee; and goest thou thither again?
Disiplene protesterte:”Mester, for bare noen dager siden forsøkte de religiøse lederne i Judea å steine deg. Vil du virkelig gå dit igjen?”
9 Jesus answered, Are there not twelve hours in the day? If a man walk in the day, he stumbleth not, because he seeth the light of this world.
Jesus svarte:”Det er dagslys tolv timer om dagen. De som nytter dagen til reisene sine, snubler ikke, for lyset skinner for alle.
10 But if a man walk in the night, he stumbleth, because the light is not in him.
De derimot som gjør reisene sine i mørke, de snubler etter som ikke lyset får slippe til.”
11 These things spake he: and after this he saith unto them, Our friend Lazarus is fallen asleep; but I go, that I may awake him out of sleep.
Han sa:”Vår venn Lasarus sover, men nå vil jeg gå og vekke ham.”
12 The disciples therefore said unto him, Lord, if he is fallen asleep, he will recover.
Disiplene trodde at Jesus snakket om naturlig søvn og sa:”Så bra! Dersom han sover, blir han snart frisk.” Men Jesus mente at Lasarus var død.
13 Now Jesus had spoken of his death: but they thought that he spake of taking rest in sleep.
14 Then Jesus therefore said unto them plainly, Lazarus is dead.
Derfor sa Jesus rett ut:”Lasarus er død.
15 And I am glad for your sakes that I was not there, to the intent ye may believe; nevertheless let us go unto him.
Og for deres skyld er jeg glad at jeg ikke var der, for døden hans vil hjelpe dere å tro på meg. Nå må vi gå til ham.”
16 Thomas therefore, who is called Didymus, said unto his fellow-disciples, Let us also go, that we may die with him.
Tomas, som ble kalt Tvillingen, sa da til de andre disiplene:”Kom, la oss følge med, så kan vi dø sammen med ham.”
17 So when Jesus came, he found that he had been in the tomb four days already.
Da Jesus kom fram til Betania, fortalte de til ham at Lasarus allerede hadde ligget fire dager i graven.
18 Now Bethany was nigh unto Jerusalem, about fifteen furlongs off;
Betania lå bare noen kilometer fra Jerusalem.
19 and many of the Jews had come to Martha and Mary, to console them concerning their brother.
Mange menneskene hadde kommet fra hovedstaden for å trøste Marta og Maria i sorgen deres.
20 Martha therefore, when she heard that Jesus was coming, went and met him: but Mary still sat in the house.
Da Marta nå hørte at Jesus var på vei, gikk hun ut for å møte ham, mens Maria stanset hjemme.
21 Martha therefore said unto Jesus, Lord, if thou hadst been here, my brother had not died.
Marta sa til Jesus:”Herre, dersom du hadde vært her, da hadde ikke broren min behøvd å dø.
22 And even now I know that, whatsoever thou shalt ask of God, God will give thee.
Likevel vet jeg at Gud vil gi deg hva du enn ber ham om.”
23 Jesus saith unto her, Thy brother shall rise again.
Jesus svarte:”Din bror skal bli levende igjen.”
24 Martha saith unto him, I know that he shall rise again in the resurrection at the last day.
Marta sa:”Ja, jeg vet at han skal bli levende igjen den dagen alle døde blir vekket opp til et nytt liv og Gud skal dømme menneskene.”
25 Jesus said unto her, I am the resurrection, and the life: he that believeth on me, though he die, yet shall he live:
Jesus sa til henne:”Jeg er den som vekker opp de døde og som gir dem livet på nytt. Den som tror på meg, skal leve, selv om han dør.
Han får evig liv fordi han tror på meg, og han skal aldri noen sinne dø. Tror du dette, Marta?” (aiōn g165)
27 She saith unto him, Yea, Lord: I have believed that thou art the Christ, the Son of God, [even] he that cometh into the world.
”Ja, Herre”, svarte hun.”Jeg tror at du er Messias, den lovede kongen og Guds sønn, som skulle komme til verden.”
28 And when she had said this, she went away, and called Mary her sister secretly, saying, The Master is here, and calleth thee.
Hun gikk fra Jesus og dro hjem igjen. Der tok hun Maria til siden og hvisket til henne:”Jesus er her og vil treffe deg.”
29 And she, when she heard it, arose quickly, and went unto him.
Da Maria hørte det, reiste hun seg straks opp og gikk ut for å møte ham.
30 (Now Jesus was not yet come into the village, but was still in the place where Martha met him.)
Jesus hadde stanset utenfor byen på den plassen der Marta hadde møtt ham.
31 The Jews then which were with her in the house, and were comforting her, when they saw Mary, that she rose up quickly and went out, followed her, supposing that she was going unto the tomb to weep there.
Da alle som var i huset for å trøste Maria, så at hun skyndte seg ut, trodde de at hun ville gå til graven for å gråte der Lasarus lå. De fulgte etter henne.
32 Mary therefore, when she came where Jesus was, and saw him, fell down at his feet, saying unto him, Lord, if thou hadst been here, my brother had not died.
Da Maria kom fram til Jesus, falt hun ned ved føttene hans og sa:”Herre, dersom du hadde vært her, da hadde ikke broren min behøvd å dø.”
33 When Jesus therefore saw her weeping, and the Jews [also] weeping which came with her, he groaned in the spirit, and was troubled,
Da Jesus så hvordan hun gråt og sørget og hvordan de andre som fulgte med henne, også sørget og gråt, ble han heftig opprørt og skalv mens han spurte:
34 and said, Where have ye laid him? They say unto him, Lord, come and see.
”Hvor har dere begravd ham?” De sa:”Kom og se.”
35 Jesus wept.
Jesus begynte å gråte.
36 The Jews therefore said, Behold how he loved him!
De som sto rundt, sa da:”Se så høyt han elsket ham.”
37 But some of them said, Could not this man, which opened the eyes of him that was blind, have caused that this man also should not die?
Men noen sa:”Han kunne helbrede en blind, hvorfor kunne han ikke også ha passet på at ikke Lasarus måtte å dø?”
38 Jesus therefore again groaning in himself cometh to the tomb. Now it was a cave, and a stone lay against it.
Enda en gang ble Jesus opprørt. Han gikk til graven, som var en grotte med en stein foran åpningen.
39 Jesus saith, Take ye away the stone. Martha, the sister of him that was dead, saith unto him, Lord, by this time he stinketh: for he hath been [dead] four days.
Jesus sa:”Rull bort steinen.” Men Marta, søsteren til den døde, protesterte:”Lukten kommer til å være fryktelig, for han har vært død i fire dager.”
40 Jesus saith unto her, Said I not unto thee, that, if thou believedst, thou shouldest see the glory of God?
Jesus sa til henne:”Sa jeg ikke til deg at dersom du tror på meg, skal du få se Guds herlighet?”
41 So they took away the stone. And Jesus lifted up his eyes, and said, Father, I thank thee that thou heardest me.
De rullet da steinen bort. Jesus så opp mot himmelen og sa:”Far i himmelen, takk for at du har hørt meg.
42 And I knew that thou hearest me always: but because of the multitude which standeth around I said it, that they may believe that thou didst send me.
Selv vet jeg at du alltid hører meg, men av hensyn til alle som står her, sier jeg det likevel, slik at de kan tro at du har sendt meg.”
43 And when he had thus spoken, he cried with a loud voice, Lazarus, come forth.
Han ropte med kraftig stemme:”Lasarus, kom ut!”
44 He that was dead came forth, bound hand and foot with grave-clothes; and his face was bound about with a napkin. Jesus saith unto them, Loose him, and let him go.
Lasarus kom ut inntullet i liksvøpet og med ansiktet dekket av et tørkle. Jesus sa:”Ta av ham svøpet og la ham gå.”
45 Many therefore of the Jews, which came to Mary and beheld that which he did, believed on him.
Mange av dem som var sammen med Maria og hadde sett det Jesus gjorde, begynte nå å tro på ham.
46 But some of them went away to the Pharisees, and told them the things which Jesus had done.
Men noen gikk også til fariseerne og rapporterte det Jesus hadde gjort.
47 The chief priests therefore and the Pharisees gathered a council, and said, What do we? for this man doeth many signs.
Da kalte øversteprestene og fariseerne sammen hele Det jødiske rådet for å diskutere situasjonen. De sa:”Hva skal vi gjøre? Denne mannen gjør jo mange mirakler.
48 If we let him thus alone, all men will believe on him: and the Romans will come and take away both our place and our nation.
Dersom vi lar ham fortsette, begynner snart hele folket å tro på ham. Da kommer den romerske armeen til å ødelegge templet og utslette folket vårt.”
49 But a certain one of them, Caiaphas, being high priest that year, said unto them, Ye know nothing at all,
En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da:”Nå er dere desorientert og dumme!
50 nor do ye take account that it is expedient for you that one man should die for the people, and that the whole nation perish not.
Selvfølgelig kan vi ikke la hele folket gå til grunne. Det er bedre for alle at ett menneske dør for at hele folket kan bli reddet.”
51 Now this he said not of himself: but being high priest that year, he prophesied that Jesus should die for the nation;
Dette sa ikke Kaifas av seg selv. Nei, etter som han var øversteprest dette året, lot Gud ham forutsi at Jesus skulle dø for hele det jødiske folket,
52 and not for the nation only, but that he might also gather together into one the children of God that are scattered abroad.
Ja, ikke bare for det, men også for å samle og forene alle Guds barn som finnes spredt over hele verden.
53 So from that day forth they took counsel that they might put him to death.
Fra den stunden av var de religiøse lederne fast bestemt på å drepe Jesus.
54 Jesus therefore walked no more openly among the Jews, but departed thence into the country near to the wilderness, into a city called Ephraim; and there he tarried with the disciples.
Derfor gikk ikke Jesus lenger åpent omkring i Judea, men trakk seg bort til utkanten av ørkenen, til byen Efraim, der han oppholdt seg sammen med disiplene.
55 Now the passover of the Jews was at hand: and many went up to Jerusalem out of the country before the passover, to purify themselves.
Den jødiske påskehøytiden nærmet seg. Mange tilreisende fra alle distriktene kom til Jerusalem flere dager i forveien for å gå gjennom seremoniene for renselse før påsken begynte.
56 They sought therefore for Jesus, and spake one with another, as they stood in the temple, What think ye? That he will not come to the feast?
De ville gjerne treffe Jesus, og mens de besøkte templet, spurte de hverandre:”Hva tror dere? Har han ikke tenkt å komme til påskehøytiden?”
57 Now the chief priests and the Pharisees had given commandment, that, if any man knew where he was, he should shew it, that they might take him.
Øversteprestene og fariseerne hadde gitt befaling om at den som visste hvor Jesus holdt hus, straks måtte melde fra om det. De ville arrestere ham.
