Job 4
1 Then answered Eliphaz the Temanite, and said,
Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
2 If one assay to commune with thee, wilt thou be grieved? but who can withhold himself from speaking?
Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?
3 Behold, thou hast instructed many, and thou hast strengthened the weak hands.
Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;
4 Thy words have upholden him that was falling, and thou hast confirmed the feeble knees.
dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.
5 But now it is come unto thee, and thou faintest; it toucheth thee, and thou art troubled.
Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.
6 Is not thy fear [of God] thy confidence, [and] thy hope the integrity of thy ways?
Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?
7 Remember, I pray thee, who [ever] perished, being innocent? or where were the upright cut off?
Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?
8 According as I have seen, they that plow iniquity, and sow trouble, reap the same.
Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.
9 By the breath of God they perish, and by the blast of his anger are they consumed.
De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.
10 The roaring of the lion, and the voice of the fierce lion, and the teeth of the young lions, are broken.
Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.
11 The old lion perisheth for lack of prey, and the whelps of the lioness are scattered abroad.
Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.
12 Now a thing was secretly brought to me, and mine ear received a whisper thereof.
Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,
13 In thoughts from the visions of the night, when deep sleep falleth on men,
under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.
14 Fear came upon me, and trembling, which made all my bones to shake.
Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.
15 Then a spirit passed before my face; the hair of my flesh stood up.
Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.
16 It stood still, but I could not discern the appearance thereof; a form was before mine eyes: [there was] silence, and I heard a voice, [saying],
Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:
17 Shall mortal man be more just than God? shall a man be more pure than his Maker?
Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?
18 Behold, he putteth no trust in his servants; and his angels he chargeth with folly:
Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil,
19 How much more them that dwell in houses of clay, whose foundation is in the dust, which are crushed before the moth!
hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.
20 Betwixt morning and evening they are destroyed: they perish for ever without any regarding it.
Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.
21 Is not their tent-cord plucked up within them? they die, and that without wisdom.
Blir ikke teltsnoren dradd ut hos dem? De dør, men ikke i visdom.
