Job 39
1 Knowest thou the time when the wild goats of the rock bring forth? [or] canst thou mark when the hinds do calve?
Steingeiti, veit du når ho kidar? Vaktar du riderne åt hindi?
2 Canst thou number the months that they fulfill? or knowest thou the time when they bring forth?
Tel måna’rne dei gjeng med unge, og kjenner du deira fødetid?
3 They bow themselves, they bring forth their young, they cast out their sorrows.
Dei bøygjer seg, fø’r sine ungar, so er det slutt med deira rider.
4 Their young ones are in good liking, they grow up in the open field; they go forth, and return not again,
På marki kidi veks seg store, spring burt og kjem’kje att til deim.
5 Who hath sent out the wild ass free? or who hath loosed the bands of the wild ass?
Kven let villasnet renna fritt, tok bandet av det skjerre dyr,
6 Whose house I have made the wilderness, and the salt land his dwelling place.
som eg gav øydemark til heim, den salte steppa til ein bustad?
7 He scorneth the tumult of the city, neither heareth he the shoutings of the driver.
Det lær åt byen med sitt ståk, slepp høyra skjenn frå drivaren.
8 The range of the mountains is his pasture, and he searcheth after every green thing.
Det finn seg beite millom fjell, og leitar upp kvart grøne strå.
9 Will the wild-ox be content to serve thee? or will he abide by thy crib?
Skal tru villuksen vil deg tena, og natta yver ved di krubba?
10 Canst thou bind the wild-ox with his band in the furrow? or will he harrow the valleys after thee?
Kann du til fori honom tøyma, horvar han dalar etter deg?
11 Wilt thou trust him, because his strength is great? or wilt thou leave to him thy labour?
Lit du på honom for hans styrke? Og yverlet du han ditt arbeid?
12 Wilt thou confide in him, that he will bring home thy seed, and gather [the corn of] thy threshingfloor?
Trur du han til å føra grøda heim og draga henne inn i løda?
13 The wing of the ostrich rejoiceth, [but] are her pinions and feathers kindly?
Struss-hoa flaksar kåt med vengen, men viser fjør og veng morskjærleik?
14 For she leaveth her eggs on the earth, and warmeth them in the dust,
Nei, ho legg sine egg på jordi, og let so sanden verma deim;
15 And forgetteth that the foot may crush them, or that the wild beast may trample them.
ho gløymer at ein fot kann treda og villdyr trakka deim i kras.
16 She is hardened against her young ones, as if they were not hers: though her labour be in vain, [she is] without fear;
Hardt fer ho åt med sine ungar, som var dei ikkje hennar eigne; for fåfengt stræv ho ikkje ræddast.
17 Because God hath deprived her of wisdom, neither hath he imparted to her understanding.
For Gud let henne gløyma visdom, han ei tiletla henne vit.
18 What time she lifteth up herself on high, she scorneth the horse and his rider.
Men når ho baskar seg i veg, ho lær åt både hest og mann.
19 Hast thou given the horse [his] might? hast thou clothed his neck with the quivering mane?
Skal tru um du gjev hesten kraft og klæder halsen hans med mån?
20 Hast thou made him to leap as a locust? the glory of his snorting is terrible.
Let du han som grashoppen springa alt med han frøser skræmeleg.
21 He paweth in the valley, and rejoiceth in his strength: he goeth out to meet the armed men.
Glad i si kraft han marki skrapar og fer so fram mot væpna flokk.
22 He mocketh at fear, and is not dismayed; neither turneth he back from the sword.
Han urædd er og lær åt rædsla, for sverdet ei han vender um,
23 The quiver rattleth against him, the flashing spear and the javelin.
det skranglar pilhus yver honom, det blenkjer spjot til styng og skot.
24 He swalloweth the ground with fierceness and rage; neither believeth he that it is the voice of the trumpet.
Med ståk og bråk han slukar jordi, ustyrleg når stridsluren gjeng.
25 As oft as the trumpet [soundeth] he saith, Aha! and he smelleth the battle afar off, the thunder of the captains, and the shouting.
Han kneggjar: «Hui!» når luren læt, han verar striden langan leid, med skrik frå hovdingar og herrop!
26 Doth the hawk soar by thy wisdom, [and] stretch her wings toward the south?
Flyg hauken upp ved ditt forstand og spilar vengjerne mot sud?
27 Doth the eagle mount up at thy command, and make her nest on high?
Stig ørnen høgt av di du byd, og byggjer reiret sitt i høgdi?
28 She dwelleth on the rock, and hath her lodging [there], upon the crag of the rock, and the strong hold.
Han bur på berg og held seg der, på kvasse tind og høge nut.
29 From thence she spieth out the prey; her eyes behold it afar off.
Derfrå han spæjar etter mat, hans augo yver viddi skodar.
30 Her young ones also suck up blood: and where the slain are, there is she.
Hans ungar gløypar i seg blod; der det finst lik, der er han og.»
