Job 30
1 But now they that are younger than I have me in derision, whose fathers I disdained to set with the dogs of my flock.
Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.
2 Yea, the strength of their hands, whereto should it profit me? men in whom ripe age is perished.
Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;
3 They are gaunt with want and famine; they gnaw the dry ground; in the gloom of wasteness and desolation.
Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,
4 They pluck salt-wort by the bushes; and the roots of the broom [are] their meat.
og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.
5 They are driven forth from the midst [of men]; they cry after them as after a thief.
Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.
6 In the clefts of the valleys must they dwell, in holes of the earth and of the rocks.
Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;
7 Among the bushes they bray; under the nettles they are gathered together.
og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;
8 [They are] children of fools, yea, children of base men; they were scourged out of the land.
ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.
9 And now I am become their song, yea, I am a byword unto them.
No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.
10 They abhor me, they stand aloof from me, and spare not to spit in my face.
Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.
11 For he hath loosed his cord, and afflicted me, and they have cast off the bridle before me.
Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.
12 Upon my right hand rise the rabble; they thrust aside my feet, and they cast up against me their ways of destruction.
Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.
13 They mar my path, they set forward my calamity, [even] men that have no helper.
Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.
14 As through a wide breach they come: in the midst of the ruin they roll themselves [upon me].
Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.
15 Terrors are turned upon me, they chase mine honour as the wind; and my welfare is passed away as a cloud.
Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.
16 And now my soul is poured out within me; days of affliction have taken hold upon me.
No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.
17 In the night season my bones are pierced in me, and the [pains] that gnaw me take no rest.
Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.
18 By the great force [of my disease] is my garment disfigured: it bindeth me about as the collar of my coat.
Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.
19 He hath cast me into the mire, and I am become like dust and ashes.
Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.
20 I cry unto thee, and thou dost not answer me: I stand up, and thou lookest at me.
Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.
21 Thou art turned to be cruel to me: with the might of thy hand thou persecutest me.
Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.
22 Thou liftest me up to the wind, thou causest me to ride [upon it]; and thou dissolvest me in the storm.
Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.
23 For I know that thou wilt bring me to death, and to the house appointed for all living.
Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.
24 Surely against a ruinous heap he will not put forth his hand; though [it be] in his destruction, [one may utter] a cry because of these things.
Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?
25 Did not I weep for him that was in trouble? was not my soul grieved for the needy?
Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?
26 When I looked for good, then evil came; and when I waited for light, there came darkness.
Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.
27 My bowels boil, and rest not; days of affliction are come upon me.
Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.
28 I go mourning without the sun: I stand up in the assembly, and cry for help.
Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.
29 I am a brother to jackals, and a companion to ostriches.
Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.
30 My skin is black, [and falleth] from me, and my bones are burned with heat.
Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.
31 Therefore is my harp [turned] to mourning, and my pipe into the voice of them that weep.
Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.
