Job 14
1 Man that is born of a woman is of few days, and full of trouble.
Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
2 He cometh forth like a flower, and is cut down: he fleeth also as a shadow, and continueth not.
Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
3 And dost thou open thine eyes upon such an one, and bringest me into judgment with thee?
Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
4 Who can bring a clean thing out of an unclean? not one.
Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
5 Seeing his days are determined, the number of his months is with thee, and thou hast appointed his bounds that he cannot pass;
Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
6 Look away from him, that he may rest, till he shall accomplish, as an hireling, his day.
så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
7 For there is hope of a tree, if it be cut down, that it will sprout again, and that the tender branch thereof will not cease.
For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
8 Though the root thereof wax old in the earth, and the stock thereof die in the ground;
om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
9 Yet through the scent of water it will bud, and put forth boughs like a plant.
så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
10 But man dieth, and wasteth away: yea, man giveth up the ghost, and where is he?
Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
11 [As] the waters fail from the sea, and the river decayeth and drieth up;
Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
12 So man lieth down and riseth not: till the heavens be no more, they shall not awake, nor be roused out of their sleep.
så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
13 Oh that thou wouldest hide me in Sheol, that thou wouldest keep me secret, until thy wrath be past, that thou wouldest appoint me a set time, and remember me! (Sheol h7585)
Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu! (Sheol h7585)
14 If a man die, shall he live [again]? all the days of my warfare would I wait, till my release should come.
Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
15 Thou shouldest call, and I would answer thee: thou wouldest have a desire to the work of thine hands.
du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
16 But now thou numberest my steps: dost thou not watch over my sin?
Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
17 My transgression is sealed up in a bag, and thou fastenest up mine iniquity.
Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
18 And surely the mountain falling cometh to nought, and the rock is removed out of its place;
Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
19 The waters wear the stones; the overflowings thereof wash away the dust of the earth: and thou destroyest the hope of man.
som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
20 Thou prevailest for ever against him, and he passeth; thou changest his countenance, and sendest him away.
du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
21 His sons come to honour, and he knoweth it not; and they are brought low, but he perceiveth it not of them.
Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
22 But his flesh upon him hath pain, and his soul within him mourneth.
Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.
