Hebrews 6
1 Wherefore let us cease to speak of the first principles of Christ, and press on unto perfection; not laying again a foundation of repentance from dead works, and of faith toward God,
La oss derfor slippe å gjenta det første vi måtte lære om Jesus Kristus. Det er tid til å gå videre til den undervisningen som passer for de mer modne. Vi vil ikke på nytt begynne fra begynnelsen med å undervise om elementære grunnsetninger som: At de skal forlate sine onde handlinger og tro på Gud.
2 of the teaching of baptisms, and of laying on of hands, and of resurrection of the dead, and of eternal judgment. (aiōnios g166)
At de skal la seg døpe til fellesskap med Kristus. At de troende skal be og legge hendene på den døpte. At dere er kjent med at de døde skal stå opp igjen. At alle som ikke tror på Gud, skal få evig straff. (aiōnios g166)
3 And this will we do, if God permit.
La oss nå gå videre i vår undervisning, dersom Gud tillater det.
4 For as touching those who were once enlightened and tasted of the heavenly gift, and were made partakers of the Holy Ghost,
De personene som har forlatt troen på Jesus Kristus, kan vi ikke få til å vende tilbake.
Nei, dersom de en gang har tatt imot det sanne budskapet, fått del i Guds gave og Ånd, fattet hvor godt Guds budskap er og opplevd kreftene i den kommende verden, (aiōn g165)
6 and [then] fell away, it is impossible to renew them again unto repentance; seeing they crucify to themselves the Son of God afresh, and put him to an open shame.
men likevel forlater Kristus, da kan vi ikke få dem til å vende tilbake. Ved det de gjør, spikrer de på nytt Guds sønn til korset og vil latterliggjøre hans vei til korset.
7 For the land which hath drunk the rain that cometh oft upon it, and bringeth forth herbs meet for them for whose sake it is also tilled, receiveth blessing from God:
Et troende menneske er som en åker. Dersom åkeren suger til seg regnet som faller og gir bonden god avling, da vil Gud være god mot den.
8 but if it beareth thorns and thistles, it is rejected and nigh unto a curse; whose end is to be burned.
Men dersom åkeren bare gir tistler og tornekratt, da er den verdiløs, og risken er stor for at Gud en dag forkaster åkeren og svir den av.
9 But, beloved, we are persuaded better things of you, and things that accompany salvation, though we thus speak:
Nå tror vi ikke, kjære venner, at det er så dårlig stelt med dere, selv om vi snakker på denne måten. Tvert imot er vi sikre på at dere er på vei til å bli frelst for evig.
10 for God is not unrighteous to forget your work and the love which ye shewed toward his name, in that ye ministered unto the saints, and still do minister.
Gud er ikke urettferdig, men husker hvor hardt dere har arbeidet for ham. Han ser hvor mye dere elsker ham, etter som dere stadig hjelper dem som tilhører Gud.
11 And we desire that each one of you may shew the same diligence unto the fulness of hope even to the end:
Fortsett derfor å gjøre alt dette med den samme iver, slik at Gud en dag kan oppfylle håpet deres og frelse dere for evig.
12 that ye be not sluggish, but imitators of them who through faith and patience inherit the promises.
Vær ikke late og likegyldige, men ta som ideal dem som gjennom tro og tålmodighet får del i alt det gode Gud har lovet.
13 For when God made promise to Abraham, since he could swear by none greater, he sware by himself,
En av de som fikk et slikt løfte fra Gud, var Abraham. Gud sverget ved seg selv, etter som det ikke var noen høyere å sverge ved.
14 saying, Surely blessing I will bless thee, and multiplying I will multiply thee.
Han sa:”Jeg vil gi deg av alt det gode som er mitt og la dine etterkommere bli så mange at ingen kan telle dem.”
15 And thus, having patiently endured, he obtained the promise.
Abraham ventet med stor tålmodighet og fikk til slutt en sønn, slik Gud hadde lovet.
16 For men swear by the greater: and in every dispute of theirs the oath is final for confirmation.
Også menneskene kan sverge sine eder. De tar Gud til vitne på at det de sier er sant, slik at det blir slutt på alle diskusjoner.
17 Wherein God, being minded to shew more abundantly unto the heirs of the promise the immutability of his counsel, interposed with an oath:
Da Gud ga løftet sitt, sverget han en ed. Med det ville han vise dem som fikk løftet, at det var et løfte han aldri kunne tenkte seg å ta tilbake.
18 that by two immutable things, in which it is impossible for God to lie, we may have a strong encouragement, who have fled for refuge to lay hold of the hope set before us;
Gud har gitt oss både løftet og eden sin. Disse to bekreftelsene står fast, etter som Gud aldri kan lyve. De er en sterk oppmuntring til oss som håper på Gud og stoler på at han en dag vil innfri løftet og frelse oss for evig.
19 which we have as an anchor of the soul, [a hope] both sure and stedfast and entering into that which is within the veil;
Dette håpet om at sjelene til slutt skal bli frelst for evig, er som et solid anker som sitter urokkelig fast hos Gud selv, innenfor forhenget til Det aller helligste i himmelen.
