Acts 7
1 And the high priest said, Are these things so?
Øverstepresten spurte Stefanus:”Er disse anklagene sanne?”
2 And he said, Brethren and fathers, hearken. The God of glory appeared unto our father Abraham, when he was in Mesopotamia, before he dwelt in Haran,
Stefanus svarte:”Kjære brødre og ledere i folket vårt! Hør etter det jeg vil si! Vår mektige og vidunderlige Gud viste seg for vår stamfar Abraham, da han bodde i Mesopotamia før han hadde flyttet til Karan.
3 and said unto him, Get thee out of thy land, and from thy kindred, and come into the land which I shall shew thee.
Gud sa til ham:’Gå ut fra ditt land og dine slektninger og gå til det landet som jeg skal lede deg til.’
4 Then came he out of the land of the Chaldaeans, and dwelt in Haran: and from thence, when his father was dead, [God] removed him into this land, wherein ye now dwell:
Derfor flyttet Abraham fra landet til kaldeerne og bosatte seg i Karan. Der bodde han til faren hans var død. Siden førte Gud ham videre til det landet der dere nå bor.
5 and he gave him none inheritance in it, no, not so much as to set his foot on: and he promised that he would give it to him in possession, and to his seed after him, when [as yet] he had no child.
Gud ga ham ingen jord, ikke et eneste lite område, men han lovet at hele landet til slutt skulle tilhøre Abraham og etterkommerne hans. Dette til tross for at Abraham på den tiden ikke hadde noen barn.
6 And God spake on this wise, that his seed should sojourn in a strange land, and that they should bring them into bondage, and entreat them evil, four hundred years.
Gud sa også til ham at etterkommerne hans skulle bo i et fremmed land og bli slaver og være undertrykket i 400 år.
7 And the nation to which they shall be in bondage will I judge, said God: and after that shall they come forth, and serve me in this place.
’Men jeg skal straffe det folket som gjør dem til slaver’, sa Gud,’og etter dette skal de forlate det fremmede landet og tilbe meg på dette stedet.’
8 And he gave him the covenant of circumcision: and so [Abraham] begat Isaac, and circumcised him the eighth day; and Isaac [begat] Jacob, and Jacob the twelve patriarchs.
Gud ga Abraham instruksjoner om at alle gutter i hver familie skulle bli omskåret. Det var et tegn på at de aksepterte den pakten Gud hadde inngått med Abraham. Da Abraham sin sønn som het Isak, var født, ble han omskåret på den åttende dagen. Isak ble seinere far til Jakob, og Jakob ble far til de tolv sønnene som bli regnet som våre stamfedre.
9 And the patriarchs, moved with jealousy against Joseph, sold him into Egypt: and God was with him,
Disse stamfedrene, altså sønnene til Jakob, var misunnelige på broren sin som het Josef. De solgte Josef som slave til Egypt, men Gud var med ham.
10 and delivered him out of all his afflictions, and gave him favour and wisdom before Pharaoh king of Egypt; and he made him governor over Egypt and all his house.
Først reddet han Josef ut av alle vanskelighetene og lot ham bli en høyt aktet og mektig medarbeider hos farao som var konge i Egypt. Deretter ga Gud Josef en slik visdom at farao utnevnte ham til å styre hele Egypt og ta hånd om den kongelige forvaltningen.
11 Now there came a famine over all Egypt and Canaan, and great affliction: and our fathers found no sustenance.
Etter et tid ble det sultekatastrofer og store lidelser i Egypt og Kanaan, der forfedrene våre bodde. Folket vårt manglet mat.
12 But when Jacob heard that there was corn in Egypt, he sent forth our fathers the first time.
Da fikk Jakob høre at det fortsatt var såkorn i Egypt. Derfor sendte han sine sønner dit for å kjøpe såkorn, først en gang og så en gang til.
13 And at the second time Joseph was made known to his brethren; and Joseph’s race became manifest unto Pharaoh.
På den andre reisen til Egypt avslørte Josef for dem hvem han var, og brødrene ble presentert for farao.
14 And Joseph sent, and called to him Jacob his father, and all his kindred, threescore and fifteen souls.
Noe seinere sendte Josef bud etter faren sin Jakob og hele slekten hans for at de skulle komme til Egypt. Til sammen var de 75 personer.
15 And Jacob went down into Egypt; and he died, himself, and our fathers;
Så kom Jakob til Egypt og ble der til han døde, både han og sønnene hans.
16 and they were carried over unto Shechem, and laid in the tomb that Abraham bought for a price in silver of the sons of Hamor in Shechem.
Kroppene deres ble ført til Sikem og ble begravd i den graven som Abraham kjøpte av Hemors sønner.
17 But as the time of the promise drew nigh, which God vouchsafed unto Abraham, the people grew and multiplied in Egypt,
Nå nærmet det seg den tiden da Gud skulle innfri løftet sitt til Abraham. Folket vårt hadde vokst kraftig og blitt et stort folk i Egypt.
18 till there arose another king over Egypt, which knew not Joseph.
Men på denne tiden fikk Egypt en ny konge, en som ikke kjente til Josef.
19 The same dealt subtilly with our race, and evil entreated our fathers, that they should cast out their babes to the end they might not live.
Denne kongen var grusom mot folket vårt og forsøkte ved list å kvitte seg med alle gjennom å tvinge forfedrene våre til å sette ut sine nyfødte barn, slik at de skulle dø.
20 At which season Moses was born, and was exceeding fair; and he was nourished three months in his father’s house:
I denne tiden ble Moses født. Han var et uvanlig vakkert barn. Foreldrene hans skjulte ham hjemme i tre måneder.
21 and when he was cast out, Pharaoh’s daughter took him up, and nourished him for her own son.
Til slutt ble han for stor til å gjemme bort. De ble tvunget til å sette ham ut. Da ble han funnet av datteren til farao. Hun adopterte gutten som sin egen sønn.
22 And Moses was instructed in all the wisdom of the Egyptians; and he was mighty in his words and works.
Moses fikk den beste utdannelsen noen kunne få i Egypt. Han var handlekraftig og snakket med stor myndighet.
23 But when he was well-nigh forty years old, it came into his heart to visit his brethren the children of Israel.
Da Moses var 40 år, begynte han å gruble over sine røtter og ville lete opp sitt eget folk, israelittene, for å hjelpe dem.
24 And seeing one [of them] suffer wrong, he defended him, and avenged him that was oppressed, smiting the Egyptian:
Ved et besøk han gjorde blant sine, fikk han se en egypter som mishandlet en israelitt. Han skyndte seg og kom israelitten til hjelp og hevnet seg ved å drepe egypteren.
25 and he supposed that his brethren understood how that God by his hand was giving them deliverance; but they understood not.
Moses trodde at folket skulle forstå at Gud hadde sendt ham for å sette alle fri, men det gjorde de ikke.
26 And the day following he appeared unto them as they strove, and would have set them at one again, saying, Sirs, ye are brethren; why do ye wrong one to another?
Neste dag fikk han øye på to israelitter som hadde røket opp i slagsmål. Han forsøkte å mekle mellom dem og sa:’Dere er jo brødre! Hvorfor vil dere skade hverandre?’
27 But he that did his neighbour wrong thrust him away, saying, Who made thee a ruler and a judge over us?
Men de som hadde startet slagsmålet, dyttet Moses unna og spurte:’Hvem har satt deg til leder og dommer over oss?
28 Wouldest thou kill me, as thou killedst the Egyptian yesterday?
Tenker du å drepe meg som du drepte egypteren i går?’
29 And Moses fled at this saying, and became a sojourner in the land of Midian, where he begat two sons.
Da Moses hørte at det han hadde gjort, var kjent, flyktet han fra Egypt og levde som fremmed i landet Midjan. Der ble han far til to sønner.
30 And when forty years were fulfilled, an angel appeared to him in the wilderness of mount Sinai, in a flame of fire in a bush.
Da han 40 år seinere oppholdt seg i ørkenen, nær fjellet Sinai, viste en engel seg for ham i en brennende tornebusk.
31 And when Moses saw it, he wondered at the sight: and as he drew near to behold, there came a voice of the Lord,
Moses ble svært forbauset over det han så, og da han gikk nærmere for å undersøke hva det var, ropte Herren til ham:
32 I am the God of thy fathers, the God of Abraham, and of Isaac, and of Jacob. And Moses trembled, and durst not behold.
’Jeg er dine forfedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.’ Da skalv Moses av frykt og våget ikke å se opp.
33 And the Lord said unto him, Loose the shoes from thy feet: for the place whereon thou standest is holy ground.
Herren sa til ham:’Ta av deg sandalene, for du står på hellig jord.
34 I have surely seen the affliction of my people which is in Egypt, and have heard their groaning, and I am come down to deliver them: and now come, I will send thee into Egypt.
Jeg har sett lidelsene som mitt folk treller under i Egypt og hørt ropene deres. Nå har jeg kommet for å sette dem fri, og jeg sender deg tilbake til Egypt.’
35 This Moses whom they refused, saying, Who made thee a ruler and a judge? him hath God sent [to be] both a ruler and a deliverer with the hand of the angel which appeared to him in the bush.
Gud sendte altså tilbake den samme mannen, som folket før hadde avvist med ordene:’Hvem har satt deg til leder og dommer over oss?’. Gjennom engelen som viste seg i tornebusken, ble han valgt ut til leder og redningsmann.
36 This man led them forth, having wrought wonders and signs in Egypt, and in the Red sea, and in the wilderness forty years.
Moses fikk ved hjelp av mirakler og tegn lede folket ut av Egypt, gjennom Rødehavet og ørkenen i 40 år.
37 This is that Moses, which said unto the children of Israel, A prophet shall God raise up unto you from among your brethren, like unto me.
Det var Moses som bar fram Guds budskap til israelittene og sa:’Gud skal la en profet lik meg stå opp for dere av deres eget folk.’
38 This is he that was in the church in the wilderness with the angel which spake to him in the mount Sinai, and with our fathers: who received living oracles to give unto us:
Det var også Moses som fikk snakke med en engel på fjellet Sinai og formidle engelen sitt budskap til folket da de var i ørkenen. Han fikk ta imot Guds lov, budskapet som gir liv, og overgi det til oss.
39 to whom our fathers would not be obedient, but thrust him from them, and turned back in their hearts unto Egypt,
Men forfedrene våre satte seg opp mot Moses og ville vende tilbake til Egypt.
40 saying unto Aaron, Make us gods which shall go before us: for as for this Moses, which led us forth out of the land of Egypt, we wot not what is become of him.
De sa til Aron, som var bror til Moses:’Lag guder til oss som kan lede oss, for denne Moses som førte oss ut av Egypt, ser ut til å ha forsvunnet.’
41 And they made a calf in those days, and brought a sacrifice unto the idol, and rejoiced in the works of their hands.
Så laget de en avgud i form av en kalv og ofret til den, glade over det de selv hadde skapt i menneskelig klokskap.
42 But God turned, and gave them up to serve the host of heaven; as it is written in the book of the prophets, Did ye offer unto me slain beasts and sacrifices Forty years in the wilderness, O house of Israel?
Da ga Gud opp folket og lot dem tjene solen, månen og stjernene som sine guder! I profetene sin bok sier Gud:’Var det meg dere ofret til i de 40 årene i ørkenen, dere Israels folk?
43 And ye took up the tabernacle of Moloch, And the star of the god Rephan, The figures which ye made to worship them: And I will carry you away beyond Babylon.
Nei, dere drasset omkring på avgudene deres, teltet til Molok og stjernen til Romfa, bilder som dere selv gjorde for å kunne tilbe. Derfor skal jeg fordrive dere til et land bortenfor Babylon.’
44 Our fathers had the tabernacle of the testimony in the wilderness, even as he appointed who spake unto Moses, that he should make it according to the figure that he had seen.
På reisen gjennom ørkenen hadde forfedrene våre med seg vitnesbyrdets telt. Teltet var laget nøyaktig etter det forbilde som Gud hadde vist Moses.
45 Which also our fathers, in their turn, brought in with Joshua when they entered on the possession of the nations, which God thrust out before the face of our fathers, unto the days of David;
Det gikk siden i arv til forfedrene våre. Da Josva erobret landet fra folkene som Gud drev bort, tok de med seg teltet inn i det nye landet. Det ble siden brukt helt til kong Davids tid.
46 who found favour in the sight of God, and asked to find a habitation for the God of Jacob.
Gud hadde i sin godhet valgt ut David til å tjene ham, og David ba om å få bygge et tempel for Israels Gud,
47 But Solomon built him a house.
Det ble sønnen hans Salomo som fikk gjøre det.
48 Howbeit the Most High dwelleth not in [houses] made with hands; as saith the prophet,
Likevel bor ikke den Høyeste i bygninger som menneskene har laget. Gud sier jo i profeten Jesaja:
49 The heaven is my throne, And the earth the footstool of my feet: What manner of house will ye build me? saith the Lord: Or what is the place of my rest?
’Himmelen er min trone, og jorden er min foteskammel. Kan du bygge et tempel til meg som er bedre enn dette? sier Herren. Kan du gi meg et sted der jeg kan bo?
50 Did not my hand make all these things?
Jeg har jo skapt både himmelen og jorden.’
51 Ye stiffnecked and uncircumcised in heart and ears, ye do always resist the Holy Ghost: as your fathers did, so do ye.
Dere gjenstridige skapninger, som nekter å høre på det Gud sier. Dere er som de verste gudsfornektere! Alltid gjør dere motstand mot Guds Hellige Ånd, akkurat som forfedre deres gjorde.
52 Which of the prophets did not your fathers persecute? and they killed them which shewed before of the coming of the Righteous One; of whom ye have now become betrayers and murderers;
Si meg navnet på en eneste profet som bar fram Guds budskap og ikke ble forfulgt av forfedrene deres. De drepte til og med dem som forutsa at den Rettferdige skulle komme, han som dere nå har forrådt og myrdet.
53 ye who received the law as it was ordained by angels, and kept it not.
Dere var med vilje og vitende ulydige mot Moseloven, til tross for at dere fikk den overrakt fra englenes hender.”
54 Now when they heard these things, they were cut to the heart, and they gnashed on him with their teeth.
Da de religiøse lederne hørte dette, ble de så rasende på Stefanus at de freste av sinne.
55 But he, being full of the Holy Ghost, looked up stedfastly into heaven, and saw the glory of God, and Jesus standing on the right hand of God,
Stefanus, som var fylt av Guds Hellige Ånd, så opp mot himmelen og fikk se Guds herlighet og Jesus som sto ved Guds høyre hånd.
56 and said, Behold, I see the heavens opened, and the Son of man standing on the right hand of God.
Stefanus sa:”Jeg ser himmelen åpen og Jesus, Menneskesønnen, stå ved Guds høyre hånd!”
57 But they cried out with a loud voice, and stopped their ears, and rushed upon him with one accord;
Da skrek de høyt og holdt seg for ørene. Så kastet de seg over Stefanus.
58 and they cast him out of the city, and stoned him: and the witnesses laid down their garments at the feet of a young man named Saul.
De slepte ham ut av byen for å steine ham. De som anklaget ham, vrengte av seg kappene sine og la dem foran føttene på en ung mann som het Saulus.
59 And they stoned Stephen, calling upon [the Lord], and saying, Lord Jesus, receive my spirit.
Mens steinene haglet over Stefanus, ba han:”Herre Jesus, ta imot min Ånd.”
60 And he kneeled down, and cried with a loud voice, Lord, lay not this sin to their charge. And when he had said this, he fell asleep.
Så falt han på kne og ropte:”Herre, du må ikke anklage dem for denne synden!” Med disse ordene hengende i luften drepe de ham.
