Psalms 78

1 A maskil of Asaph. My people, attend to my teaching: bend your ears to the words of my mouth,

Ein song til lærdom av Asaf. Lyd, mitt folk, på læra mi, legg øyra til det munnen min talar!

2 as I open my mouth in a poem on the riddling story of the past.

Eg vil opna min munn med fyndord, eg vil lata gåtor frå gamall tid strøyma ut.

3 What we have heard and known, and what our ancestors have told us,

Det me hev høyrt og veit, og det våre feder hev fortalt oss,

4 we will not hide from their children. We will tell to the next generation the praises and might of the Lord, and the wonders that he has done.

det vil me ikkje dylja for deira born, men fortelja Herrens pris for den komande ætti, og hans styrke og hans under, som han hev gjort.

5 He set up a testimony in Jacob, a law he appointed in Israel, which he commanded our ancestors to make known to their children,

Han hev sett upp eit vitnemål i Jakob, og ei lov hev han lagt i Israel, som han baud våre feder, til å kunngjera deim for borni,

6 that the next generation should know it, that the children yet to be born should arise and tell their children;

so den komande ætti, dei born som skulde verta fødde, kunde kjenna deim, at dei kunde koma fram og fortelja um deim til sine born,

7 that in God they might put their confidence, and not forget God’s works; but that they might keep his commandments,

og setja si von til Gud, og ikkje gløyma Guds verk, men taka vare på hans bodord,

8 and not be like their ancestors, a generation defiant and stubborn, a generation with heart unsteady, and spirit unfaithful towards God.

og ikkje vera som deira feder, ei tver og tråssug ætt, ei ætt som ikkje gjorde sitt hjarta fast, og som i si ånd ikkje var trufast mot Gud.

9 Ephraimites, armed bowmen, turned back in the day of battle.

Efraims born, dei væpna bogeskyttarar, dei snudde på stridsdagen.

10 They did not keep God’s covenant, they refused to walk in his law.

Dei heldt ikkje Guds pakt og vilde ikkje ferdast i hans lov.

11 They forgot what he had done, and the wonders he had shown them.

Og dei gløymde hans storverk og hans under som han hadde synt deim.

12 He did wonders before their ancestors in the country of Zoan in Egypt.

For deira feder hadde han gjort under i Egyptarlandet på Soans mark.

13 Through the sea which he split he brought them, making waters stand up like a heap;

Han kløyvde havet og let deim ganga igjenom, og let vatnet standa som ein haug.

14 he led them by day with a cloud, all the night with a light of fire.

Og han leidde deim med skyi um dagen, og heile natti ved elds ljos.

15 From the rocks which he split in the wilderness, he gave them to drink as of ocean’s abundance.

Han kløyvde berg i øydemarki og let deim drikka som av store vatsdjup.

16 He brought streams out of the rock, and made water run down like rivers.

Og han let bekkjer koma or fjellet og fekk vatn til å renna ned som elvar.

17 Yet they still went on sinning against him, they defied the Most High in the desert.

Men dei heldt endå på og synda imot honom, og var tråssuge mot den Høgste i øydemarki.

18 They willfully challenged God, demanding the food that they longed for.

Og dei freista Gud i sitt hjarta, so dei kravde mat for si lyst.

19 “Is God able,” such was their challenge, “to spread in the desert a table?

Og dei tala imot Gud, dei sagde: «Kann vel Gud duka bord i øydemarki?

20 From the rock that he struck there gushed water, and torrents that overflowed; but can he also give bread, or provide his people with meat?”

Sjå, han slo i berg, so vatn rann ut, og bekkjer fløymde. Tru han og kann gjeva brød, eller koma med kjøt til sitt folk?»

21 When the Lord heard this, he was furious, and fire was kindled on Jacob, anger flared up against Israel.

Difor, då Herren høyrde det, vart han harm, og eld loga upp mot Jakob, og vreide reiste seg mot Israel;

22 For they put no trust in God, no confidence in his help.

for dei trudde ikkje på Gud og leit ikkje på hans frelsa.

23 So he summoned the clouds above; and, opening the doors of heaven,

Og han gav skyerne ovantil, og himmelportarne let han upp.

24 he rained manna upon them for food, and grain of heaven he gave them.

Og han let manna regna yver deim til føda, og himmelkorn gav han deim.

25 Everyone ate the bread of angels; he sent them food to the full.

Englebrød fekk menneskje eta, nista sende han deim til mette.

26 He launched the east wind in the heavens, and guided the south by his power.

Han let austanvinden fara ut i himmelen, og han førde sunnanvinden fram ved si magt.

27 He rained meat upon them like dust, winged bird like the sand of the sea.

Og han let kjøt regna yver deim som dust, og fljugande fuglar som havsens sand,

28 In the midst of their camp he dropped it, all around their tents.

og han let deim falla ned midt i deira læger, kringum deira bustader.

29 They ate and were more than filled; he had brought them the thing they desired.

Og dei åt og vart ovleg mette, og det dei hadde hug på, let han deim få.

30 But the thing they desired became loathsome: while their food was still in their mouths,

Dei var ikkje komne burt frå si lyst, endå hadde dei maten i munnen,

31 the wrath of God rose against them. He slew the stoutest among them, and laid low the young men of Israel.

då steig Guds vreide upp imot deim, og han drap deira sterke menner hjå deim, og Israels ungdomar slo han ned.

32 Yet for all this they sinned yet more, and refused to believe in his wonders.

Med alt dette synda dei endå, og dei trudde ikkje på hans under.

33 So he ended their days in a breath, and their years in sudden dismay.

Og han let deira dagar kverva i fåfengd, og deira år i rædsla.

34 When he slew them, then they sought after him, they turned and sought God with diligence.

Når han slo deim ned, då spurde dei etter honom, og vende um og søkte Gud,

35 They remembered that God was their rock, and the Most High God their redeemer.

og kom i hug at Gud var deira berg og den høgste Gud var deira atterløysar.

36 But they flattered him with their mouth, and lied to him with their tongue.

Men dei gjølte for honom med sin munn, og laug for honom med si tunga.

37 Their heart was not steady with him, they were faithless to his covenant.

Og deira hjarta hekk ikkje fast ved honom, og dei var ikkje true mot hans pakt.

38 But he is full of pity: he pardons sin and destroys not. Often he turns his anger away, without stirring his wrath at all.

Men han er miskunnsam, han forlet skuld og tyner ikkje, og mange gonger let han sin vreide venda um, og han vakte ikkje heile sin harm.

39 So he remembered that they were but flesh, breath that passes and does not return.

Og han kom i hug at dei var kjøt, ein andepust som kverv og ikkje kjem att.

40 But how often they rebelled in the desert, and caused him grief in the wilderness,

Kor ofte dei tråssa honom i øydemarki og gjorde honom sorg i audni!

41 tempting God again and again, provoking the Holy One of Israel.

Og dei freista atter Gud og krenkte Israels Heilage.

42 They did not remember his strength, nor the day he redeemed from the foe,

Dei kom ikkje handi hans i hug, eller den dagen då han fria deim frå fienden,

43 how he set his signs in Egypt, in the country of Zoan his wonders.

då han gjorde sine teikn i Egyptarland, og sine undergjerningar på Soans mark.

44 He turned their canals into blood, their streams undrinkable.

Og han gjorde deira elvar til blod, og sine rennande vatn kunde dei ikkje drikka.

45 He sent forth flies, which devoured them; frogs, too, which destroyed them.

Han sende imot deim flugesvermar som åt deim upp, og froskar som tynte deim.

46 Their crops he gave to the caterpillar, and the fruits of their toil to the locust.

Og han gav deira grøda til gnagaren og deira arbeid til grashoppen.

47 He slew their vines with hail, and their sycamore trees with frost.

Han slo deira vintre ned med hagl og deira morbærtre med haglsteinar.

48 He delivered their cattle to the hail, and their flocks to bolts of fire.

Og han gav deira fe til haglet og deira hjorder til eldingarne.

49 He let loose his hot anger among them, fury and wrath and distress, a band of destroying angels.

Han sende på deim sin brennande vreide, sinne og harm og trengsla, ei sending av uferds-englar.

50 He cleared a path for his anger, did not spare them from death, but gave them over to pestilence.

Han braut veg for sin vreide, han sparde ikkje deira sjæl for dauden, og deira liv gav han til sotti.

51 He struck down all the firstborn in Egypt, the first fruits of their strength in the tents of Ham.

Og han slo alle fyrstefødde i Egyptarland, fyrstegrøda av dei sterke i Khams tjeld.

52 He led forth his people like sheep, he was guide to his flock in the desert.

Og han let sitt folk fara av stad som sauer, og førde deim som ei hjord i øydemarki.

53 Securely he led them, and free from fear, while their foes were drowned in the sea.

Og han leidde deim trygt, og dei ræddast ikkje, men havet løynde deira fiendar.

54 To his holy realm he brought them, to the mountain his right hand had purchased.

Og han førde deim til sitt heilage landmerke, det fjell som hans høgre hand hadde vunne.

55 He drove out the nations before them, and allotted their land for possession, and their tents for Israel to live in.

Og han dreiv ut heidningar for deim, og let deira land falla til deim som arv, og let Israels ætter bu i deira tjeld.

56 Yet they tempted and angered the Most High God, they did not observe his decrees.

Men dei freista Gud, den Høgste, og tråssa honom, og hans vitnemål agta dei ikkje på.

57 They drew back, false like their ancestors; they failed like a treacherous bow.

Og dei veik av og var utrugne som deira feder, dei vende um som ein veik boge.

58 Their shrines stirred him to anger, their idols moved him to jealousy.

Dei harma honom med sine haugar og eggja honom med sine avgudar.

59 When God heard of this, he was furious, and he spurned Israel utterly.

Gud høyrde det og vart vreid, og han vart svært leid av Israel.

60 He abandoned his home in Shiloh, the tent he had pitched among people.

Og han gjekk burt frå sin bustad i Silo, det tjeld han hadde slege upp millom menneskje.

61 He gave his strength up to captivity, his glory to the hands of the foe.

Og han let sin styrke verta førd burt som fange, og gav si æra i fiendehand.

62 He gave his people to the sword, he was furious with his own.

Og han gav sitt folk til sverdet, og på sin arv harmast han.

63 Fire devoured their young men, and their maidens had no marriage-song.

Eld åt deira unge menner, og deira møyar fekk ingen bruresong.

64 Their priests fell by the sword, and their widows could not weep.

Deira prestar fall for sverdet, og deira enkjor fekk ikkje syrgja

65 Then the Lord awoke as from sleep, like a warrior flushed with wine;

Då vakna Herren som ein sovande, som ei kjempa frå rus av vin.

66 and he beat back his foes, putting them to perpetual scorn.

Og han slo sine fiendar attende, og han førde yver deim æveleg skam.

67 He disowned the tent of Joseph, he rejected the tribe of Ephraim;

Og han støytte burt Josefs tjeld, og Efraims ætt valde han ikkje ut.

68 but he chose the tribe of Judah, Mount Zion, which he loves.

Men han valde Judas ætt, Sions fjell som han elska.

69 And he built like the heights his sanctuary, like the earth which he founded forever.

Og han bygde sin heilagdom som høge fjell, liksom jordi som han hev grunnfest til æveleg tid.

70 And he chose David his servant, taking him from the sheepfolds.

Og han valde ut David, sin tenar, og tok honom frå sauegrindarne.

71 From the mother-ewes he brought him, to be shepherd to Jacob his people, and to Israel his inheritance.

Han førde honom frå lambsauerne som han fylgde, til å gjæta Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.

72 With upright heart did he shepherd them, and with skilful hands did he guide them.

Og han gjætte deim etter sitt ærlege hjarta, og med si kloke hand leidde han deim.