Hebrews 3
1 Therefore, my Christian friends, you who, all alike, have received the call from heaven, fix your attention on Jesus, the apostle and high priest of our religion.
Difor, heilage brør, som er luthavande i eit himmelsk kall! sjå på den apostel og øvsteprest som me kjennest ved, Jesus,
2 See how faithful he was to the God who appointed him, as Moses was in the whole house of God.
han som var tru mot den som gjorde honom dertil, liksom og Moses var i heile hans hus!
3 He has been deemed worthy of far higher honor than Moses, just as the founder of the house is held in greater regard than the house itself.
For denne er halden so mykje større æra verd enn Moses, som den som hev bygt huset, hev større æra enn huset sjølv.
4 For every house has its founder, and the founder of the universe is God.
Kvart hus er det einkvan som byggjer, men den som hev bygt alt, det er Gud.
5 While the faithful service of Moses in the whole house of God was that of a servant, whose duty was to bear testimony to a message still to come,
Og Moses var vel tru i heile hans hus som ein tenar til å vitna um det som skulde verta tala,
6 the faithfulness of Christ was that of a son set over the house of God. And we are his house – if only we retain, unshaken to the end, the courage and confidence inspired by our hope.
men Kristus stend som son yver huset hans; og hans hus er me, so framt me held vårt frimod og den voni me rosar oss av, fast alt til enden.
7 Therefore, as the Holy Spirit says – ‘If today you hear God’s voice,
Difor, som den Heilage Ande segjer: «I dag, um de høyrer hans røyst,
8 harden not your hearts, as when Israel provoked me on the day when they tried my patience in the desert,
so forherd ikkje dykkar hjarto som på argingsstaden på freistingsdagen i øydemarki,
9 Where your ancestors tried my forbearance, and saw my mighty deeds for forty years.
der federne dykkar freista meg; dei prøvde meg, endå dei såg mine gjerningar i fyrti år.
10 Therefore I was sorely vexed with that generation, and I said – “Their hearts are always straying; they have never learned my ways”;
Difor harmast eg på denne ætti og sagde: «Dei fer alltid vilt i hjarta; » men dei kjende ikkje mine vegar,
11 While in my wrath I swore – “They will never enter upon my rest.”’
so eg svor i min vreide: «Sanneleg, dei skal ikkje koma inn til mi kvila!»»
12 Be careful, friends, that there is never found in anyone of you a wicked and faithless heart, shown by that person separating themselves from the living God.
Sjå til, brør, at det ikkje i nokon av dykk skal vera eit vondt, vantruande hjarta, so han fell frå den livande Gud!
13 Rather encourage one another daily – while there is a today – to prevent anyone among you from being hardened by the deceitfulness of sin.
Men påminn kvarandre kvar dag, so lenge som det heiter: «i dag», so ikkje nokon av dykk skal verta forherd ved dåring av syndi!
14 For we now all share in the Christ, if indeed we retain, unshaken to the end, the confidence that we had at the first.
For me hev fenge lut med Kristus, so framt me held vår fyrste fulle vissa fast til enden.
15 To use the words of scripture – ‘If today you hear God’s voice, harden not your hearts, as when Israel provoked me.’
Når det vert sagt: «I dag, um de høyrer hans røyst, so forherd ikkje dykkar hjarto som på argingsstaden, »
16 Who were they who heard God speak and yet provoked him? Were not they all those who left Egypt under the leadership of Moses?
kven var då dei som høyrde og arga honom? Var det ikkje alle dei som gjekk ut or Egyptarland ved Moses?
17 And with whom was it that God was sorely vexed for forty years? Was not it with those who had sinned, and who fell dead in the desert?
Men kven var det han harmast på i fyrti år? var det ikkje på deim som hadde synda, so deira kroppar fall i øydemarki?
18 And who were they to whom God swore that they should not enter upon his rest, if not those who had proved faithless?
Og kven var det han svor um, at dei ikkje skulde koma inn til hans kvila, utan um deim som var vantruande?
19 We see, then, that they failed to enter upon it because of their want of faith.
So ser me då at dei ikkje kunde koma inn for vantru skuld.
