Acts 27
1 As it was decided that we were to sail to Italy, Paul and some other prisoners were put in charge of a centurion of the Augustan Guard, named Julius.
Tiden kom da vi skulle reise til Italia. Paulus og noen andre fanger ble overlevert til en offiser som het Julius, ved Den keiserlige bataljon.
2 We went on board a ship from Adramyttium, which was on the point of sailing to the ports along the coast of Roman Asia, and put to sea. Aristarchus, a Macedonian from Thessalonica, went with us.
Med på reisen hadde vi også Aristark fra Tessaloniki i Makedonia. Vi gikk ombord på et skip i Adramyttium og seilte av sted. Skipet skulle seile innom flere steder langs kysten av provinsen Asia.
3 The next day we put in to Sidon, where Julius treated Paul in a friendly manner, and allowed him to go to see his friends and receive their hospitality.
Dagen etter la vi til i byen Sidon. Offiseren Julius var vennlig innstilt mot Paulus og lot ham gå i land for å besøke venner og nyte godt av gjestfriheten deres.
4 Putting to sea again, we sailed under the lee of Cyprus, because the wind was against us;
Da vi dro fra Sidon, fikk vi motvind og seilte derfor i le av Kypros.
5 and, after crossing the sea of Cilicia and Pamphylia, we reached Myra in Lycia.
Etter det var vi ute på åpent hav og passerte provinsene Kilikia og Pamfylia før vi la til i byen Myra i provinsen Lykia.
6 There the Roman officer found an Alexandrian ship on her way to Italy, and put us on board of her.
Der fant offiseren et egyptisk skip fra Alexandria som skulle til Italia og som tok oss ombord.
7 For several days our progress was slow, and it was only with difficulty that we arrived off Cnidus. As the wind was still unfavorable when we came off Cape Salmone, we sailed under the lee of Crete,
I flere dager gikk nå seilturen tungt, etter som vinden sto imot oss. Da vi til slutt nærmet oss øya Knidos, la kapteinen om kursen og seilte rett sørover til vi rundet neset ved Salmone og kom inn i le sjø ved øya Kreta.
8 and with difficulty, by keeping close in shore, we reached a place called ‘Fair Havens,’ near which was the town of Lasea.
Der klarte vi å kjempe oss fram langs kysten og kom etter en tid til stedet som blir kalt Godhavn nær byen Lasea.
9 This had taken a considerable time, and sailing was already dangerous, for the Fast was already over; and so Paul gave this warning.
Vi hadde mistet mye tid, og været holdt på å bli farlig for lange sjøreiser, etter som det allerede var seint på høsten. Paulus advarte derfor offiseren og mannskapet
10 “My friends,” he said, “I see that this voyage will be attended with injury and much damage, not only to the cargo and the ship, but to our own lives also.”
og sa:”Mine venner, det kommer til å bli store problemer om vi fortsetter reisen. Både skipet og lasten vil gå tapt, og vi kommer til å risikere våre egne liv!”
11 The Roman officer, however, was more influenced by the captain and the owner than by what was said by Paul.
Men offiseren som var ansvarlig for fangene, hørte mer på kapteinen og de som eide skipet, enn på Paulus.
12 And, as the harbor was not a suitable one to winter in, the majority were in favor of continuing the voyage, in hope of being able to reach Phoenix, and winter there. Phoenix was a Cretan harbor, open to the north-east and south-east.
Etter som Godhavn ikke var noen god havn for vinteropplag, syntes de fleste av mannskapet at de skulle seile videre til Føniks og der ta landligge over vinteren. Dette var en god havn lenger vest på Kreta, og som var åpen mot nordvest og sørvest.
13 So, when a light wind sprang up from the south, thinking that they had found their opportunity, they weighed anchor and kept along the coast of Crete, close in shore.
Nå begynte det å blåse svak vind fra sør. De trodde derfor at reisen til Føniks skulle bli enkel. Altså lettet de anker og begynte å seile tett inn mot kysten av Kreta.
14 But shortly afterward a hurricane came down on us off the land – a north-easter, as it is called.
Det drøyde ikke lenge før været plutselig slo om. En voldsom storm, den blir kalt nordoststormen, feide ned fra øya og drev skipet med seg ut på åpne havet. Mannskapet forsøkte å snu inn mot land, men klarte det ikke og ble tvunget til å la skipet drive for vinden.
15 The ship was caught by it and was unable to keep her head to the wind, so we had to give way and let her drive before it.
16 Running under the lee of a small island called Cauda, we only just managed to secure the ship’s boat,
Til slutt kom vi i le bak en liten øy som het Klauda. Med store problemer kunne vi da få ombord skipsbåten som vi hadde på slep.
17 and, after hoisting it on board, the men frapped the ship. But, afraid of being driven on to the Syrtis Sands, they lowered the yard, and then drifted.
Da vi hadde heist den opp, surret vi skipet med tau for å styrke skroget. Sjømennene var redde for at skipet skulle drive mot sandbankene ved Syrtebukten. Derfor firte de ned storseilet og lot skipet drive.
18 So violently were we tossed about by the storm, that the next day they began throwing the cargo overboard,
Da stormen neste dag fortsatte å rase, begynte mannskapet å kaste lasten overbord.
19 and, on the following day, threw out the ship’s tackle with their own hands.
Den tredje dagen kastet de også utrustningen på skipet over bord og alt annet som var løst.
20 As neither sun nor stars were visible for several days, and, as the gale still continued severe, all hope of our being saved was at last abandoned.
I flere døgn så vi verken solen eller stjernene og kunne ikke navigere. Stormen fortsatte med uforminsket styrke. Til slutt regnet vi med at alt håp var ute.
21 It was then, when they had gone a long time without food, that Paul came forward, and said, “My friends, you should have listened to me, and not have sailed from Crete and so incurred this injury and damage.
Over lenger tid hadde ingen spist. Til slutt gikk Paulus til mannskapet og soldatene og sa:”Dere skulle ha hørt på meg allerede fra begynnelsen av og tatt landligge på Kreta over vinteren. Da hadde dere sluppet alle disse problemene og det store tapet.
22 Yet, even as things are, I beg you not to lose courage, for there will not be a single life lost among you – only the ship.
Men ikke gi opp håpet! Ingen av oss kommer til å dø, bare skipet vil gå tapt.
23 For last night an angel of the God to whom I belong, and whom I serve, stood by me, and said –
I natt kom nemlig en engel til meg fra den Gud som jeg tilhører og som jeg tjener.
24 ‘Have no fear, Paul; you must appear before the Emperor, and God himself has given you the lives of all your fellow voyagers.’
Han sa:’Vær ikke redd Paulus. Du skal stilles for retten hos keiseren. For øvrig har Gud lovet å redde livet til alle dem som seiler sammen med deg.’
25 Therefore, courage, my friends! For I believe God, that everything will happen exactly as I have been told.
Gi derfor ikke opp! Jeg stoler på Gud. Alt skal gå akkurat som han har sagt.
26 We will, however, have to be driven on some island.”
Vi kommer til å drive i land på en øy.”
27 It was now the fourteenth night of the storm, and we were drifting about in the Adriatic Sea, when, about midnight, the sailors began to suspect that they were drawing near land.
Da vi hadde drevet omkring på Adriaterhavet i fjorten stormnetter, oppdaget sjøfolkene midt på natten at vi nærmet oss land.
28 So they took soundings, and found twenty fathoms of water. After waiting a little, they took soundings again, and found fifteen fathoms.
De loddet dybden og oppdaget at den var mindre enn 40 meter. Etter en liten stund målte de dybden til snaut 30 meter.
29 Then, as they were afraid of our being driven on some rocky coast, they let go four anchors from the stern, and longed for daylight.
De var redde for at skipet skulle gå på skjærene og kastet ut fire ankere fra akterstavnen. Utålmodig ventet de på at det skulle bli morgen.
30 The sailors wanted to leave the ship, and had lowered the boat, on pretense of running out anchors from the bows,
Noen av sjøfolkene forsøkte å rømme skipet. De låret skipsbåten på vannet og sa at de måtte legge ut ankere også fra baugen.
31 when Paul said to the Roman officer and his men, “Unless the sailors remain on board, you cannot be saved.”
Da advarte Paulus offiseren og soldatene og sa:”Vi kommer til å dø alle sammen, dersom disse sjøfolkene ikke blir ombord.”
32 So the soldiers cut the ropes which held the boat, and let her drift away.
Da kappet soldatene tauene og lot skipsbåten drive av sted.
33 In the interval before daybreak Paul kept urging them all to take something to eat. “It is a fortnight today,” he said, “that, owing to your anxiety, you have gone without food, taking nothing.
Straks før det begynte å lysne, oppfordret Paulus på nytt alle om å spise.”Dere har ikke rørt mat på to uker”, sa han.
34 So I beg you to take something to eat; your safety depends on it, for not one of you will lose even a hair of his head.”
”Pass på å få i dere litt mat, slik at dere orker anstrenngelsene! Vær ikke redde, ikke et hårstrå på hodene deres kommer til å bli krummet!”
35 With these words he took some bread, and, after saying the thanksgiving to God before them all, broke it in pieces, and began to eat;
Han tok et brød, takket Gud, brøt av en bit og spiste.
36 and the men all felt cheered and had something to eat themselves.
Straks kjente alle seg bedre til motes og begynte å spise de også.
37 There were about seventy-six of us on board, all told.
Det var 276 personer om bord.
38 After satisfying their hunger, they further lightened the ship by throwing the grain into the sea.
Da alle hadde spist seg mette, kastet mannskapet hvetelasten overbord for å gjøre skipet lettere.
39 When daylight came, they could not make out what land it was, but, observing a creek in which there was a beach, they consulted as to whether they could run the ship safely into it.
Da det lysnet av dag, kjente de ikke igjen kysten de så, men de merket seg en bukt med en sandstrand og ville forsøke å sette skipet på grunn der.
40 Then they cast off, and abandoned the anchors, and at the same time unlashed the gear of the steering oars, hoisted the foresail to the wind, and made for the beach.
De kappet trossene og lot ankrene falle. Så surret de løs roret, heiste framseilet og satte kursen mot stranden.
41 They got, however, into a kind of channel, and there ran the ship aground. The bows stuck fast and could not be moved, while the stern began breaking up under the strain.
Men skipet støtte på en grunne. Baugen satte seg bom fast, mens akterstavnen begynte å bli brutt i stykker av de voldsomme brenningene.
42 The advice of the soldiers was that the prisoners should be killed, so that none of them could swim away and make their escape.
Soldatene besluttet da å drepe alle fangene for at ingen skulle svømme i land og rømme.
43 But the Roman officer, anxious to save Paul, prevented their carrying out their intention, and ordered that those who could swim should be the first to jump into the sea and try to reach the shore;
Men offiseren ville redde Paulus og hindret at planen ble gjennoført. Han ga befaling om at alle som kunne svømme, først skulle hoppe overbord og ta seg i land.
44 and that the rest should follow, some on planks, and others on different pieces of the ship. In these various ways everyone managed to get safely ashore.
Resten skulle forsøke å buksere seg inn til land ved å flyte på planker og vrakrester fra det knuste skipet. På denne måten klarte alle å redde seg opp på stranden.
