Psalms 74
1 “A psalm of Asaph.” O God! why hast thou cast us off for ever? Why doth thine anger smoke against the flock of thy pasture?
En læresalme av Asaf. Hvorfor, Gud, har du forkastet oss for evig tid? Hvorfor ryker din vrede mot den hjord du før?
2 Remember the people which thou didst purchase of old; Thine own inheritance, which thou didst redeem; That Mount Zion, where thou once didst dwell!
Kom i hu din menighet, som du vant din i fordums tid, som du gjenløste til å være din arvs stamme, Sions berg, hvor du tok bolig!
3 Hasten thy steps to those utter desolations! Every thing in the sanctuary hath the enemy abused!
Opløft dine trin til de evige grushoper! Alt har fienden fordervet i helligdommen.
4 Thine enemies roar in the place of thine assemblies; Their own symbols have they set up for signs.
Dine motstandere har brølt midt i ditt forsamlingshus; de har satt sine egne tegn op til tegn.
5 They appear like those who raise the axe against a thicket;
Det var et syn som når økser løftes i tykke skogen.
6 They have broken down the carved work of thy temple with axes and hammers;
Og nu, alt det som fantes av billedverk, det slo de sønder med øks og hammer.
7 They have cast fire into thy sanctuary; They have profaned, and cast to the ground, the dwelling-place of thy name.
De har satt ild på din helligdom; like til grunnen har de vanhelliget ditt navns bolig.
8 They said in their hearts, “Let us destroy them all together!” They have burned all God's places of assembly in the land.
De har sagt i sitt hjerte: Vi vil ødelegge dem alle tilsammen! De har opbrent alle Guds forsamlingshus i landet.
9 We no longer see our signs; There is no prophet among us, Nor any one that knoweth how long this desolation shall endure.
Våre egne tegn ser vi ikke; det er ikke nogen profet mere, ikke nogen hos oss som vet hvor lenge det skal vare.
10 How long, O God! shall the adversary revile? Shall the enemy blaspheme thy name for ever?
Hvor lenge, Gud, skal motstanderen håne, fienden forakte ditt navn evindelig?
11 Why withdrawest thou thy hand, even thy right hand? Take it from thy bosom, and destroy!
Hvorfor drar du din hånd, din høire hånd tilbake? Ta den ut av din barm og ødelegg!
12 Yet God was our king of old, Working salvation in the midst of the earth.
Gud er dog min konge fra fordums tid, han som skaper frelse på den vide jord.
13 Thou didst divide the sea by thy power; Thou didst crush the heads of the sea-monsters in the waters.
Du er den som skilte havet med din styrke, knuste dragenes hoder på vannene.
14 Thou didst break in pieces the head of the crocodile; Thou gavest him for food to the inhabitants of the desert.
Du sønderslo Leviatans hoder, du gav den til føde for ørkenens folk.
15 Thou didst cleave forth the fountain and the stream; Thou didst dry up perennial rivers.
Du lot kilde og bekk bryte frem, du uttørket evige strømmer.
16 Thine is the day, and thine the night; Thou didst prepare the light and the sun.
Dig hører dagen til, dig også natten; du har skapt himmellysene og solen.
17 Thou didst establish all the boundaries of the earth; Thou didst make summer and winter.
Du har fastsatt alle jordens grenser; sommer og vinter - du har dannet dem.
18 O remember that the enemy hath reviled Jehovah; That an impious people hath blasphemed thy name!
Kom dette i hu: Fienden har hånet Herren, og et dårlig folk har foraktet ditt navn!
19 Give not up the life of thy turtle-dove to the wild beast; Forget not for ever thine afflicted people!
Overgi ikke din turteldue til den mordlystne skare, glem ikke dine elendiges skare evindelig!
20 Have regard to thy covenant! For all the dark places of the land are full of the abodes of cruelty.
Se til pakten! For landets mørke steder er fulle av volds boliger.
21 O let not the afflicted go away ashamed! Let the poor and needy praise thy name!
La ikke den undertrykte vende tilbake med skam, la den elendige og fattige love ditt navn!
22 Arise, O God! maintain thy cause! Remember how the impious revileth thee daily!
Reis dig, Gud, før din sak, kom i hu at du blir hånet av dåren hele dagen!
23 Forget not the clamor of thine adversaries, —The noise of thine enemies, which continually increaseth!
Glem ikke dine fienders røst, dine motstanderes bulder, som stiger op all tid!
