Psalms 137

1 By the rivers of Babylon, there we sat down, yea, we wept, When we remembered Zion.

Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

2 We hung our harps on the willows in the midst thereof.

På vidjene der hengte vi våre harper;

3 For there they who carried us away captive required of us a song; They who wasted us required of us mirth: “Sing us one of the songs of Zion!”

for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

4 How shall we sing the LORD'S song In a strange land?

Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

5 If I forget thee, O Jerusalem, Let my right hand forget her cunning!

Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

6 If I do not remember thee, Let my tongue cleave to the roof of my mouth; If I prefer not Jerusalem above my chief joy!

Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

7 Remember, O LORD! against the children of Edom The day of the calamity of Jerusalem! Who said, “Raze it, Raze it to its foundations!”

Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

8 O daughter of Babylon, thou destroyer! Happy be he who requiteth thee As thou hast dealt with us!

Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

9 Happy be he who seizeth thy little ones And dasheth them against the stones!

Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.