Psalms 106
1 Praise ye the LORD! O give thanks to the LORD, for he is good; For his mercy endureth for ever!
Halleluja! Prisa Herren, for han er god, for æveleg varer hans miskunn!
2 Who can utter the mighty deeds of the LORD? Who can show forth all his praise?
Kven kann fullt ut nemna Herrens velduge verk, forkynna all hans lov?
3 Happy are they who have regard to justice, Who practise righteousness at all times!
Sæle er dei som tek vare på det som rett er, den som gjer rettferd til kvar tid!
4 Remember me, O LORD! with the favor promised to thy people; O visit me with thy salvation!
Herre, kom meg i hug med den godhug du hev for ditt folk, gjesta meg med di frelsa!
5 That I may see the prosperity of thy chosen, That I may rejoice in the joy of thy people, That I may glory with thine inheritance!
so eg kann skoda lukka åt dine utvalde, gleda meg med ditt folks gleda, rosa meg med din arv.
6 We have sinned with our fathers; We have committed iniquity; we have done wickedly.
Me hev synda med våre feder, me hev gjort ille, me hev vore ugudlege.
7 Our fathers in Egypt did not regard thy wonders; They remembered not the multitude of thy mercies; But rebelled at the sea, the Red sea.
Våre feder i Egyptarland agta ikkje på dine under, dei kom ikkje i hug dine mange nådegjerningar, men dei var tråssuge ved havet, ved Raudehavet.
8 Yet he saved them for his own name's sake. That he might make his mighty power to be known.
Men endå frelste han deim for sitt namn skuld, av di han vilde kunngjera si magt,
9 He rebuked the Red sea, and it was dried up, And he led them through the deep as through a desert.
og han truga Raudehavet so det vart turt, og han let deim ganga gjenom djupi som på slette marki,
10 He saved them from the hand of him that hated them, And redeemed them from the hand of the enemy.
og han frelste deim frå hans hand som hata deim, og løyste deim ut or fiendehand,
11 The waters covered their enemies; There was not one of them left.
og vatn gøymde deira motstandarar, ikkje ein vart att av deim.
12 Then believed they his words, And sang his praise.
Då trudde dei på ordi hans, då song dei hans lov.
13 But they soon forgot his deeds, And waited not for his counsel.
Men snart gløymde dei hans gjerningar, dei bia ikkje på hans råd;
14 They gave way to appetite in the wilderness, And tempted God in the desert;
men dei fekk ein gir i seg i øydemarki, og dei freista Gud på den ubygde stad.
15 And he gave them their request, But sent upon them leanness.
Då gav han deim det dei vilde hava, men sende tærande sjukdom yver deira liv.
16 They also envied Moses in the camp, And Aaron, the holy one of the LORD.
Og dei vart ovundsjuke på Moses i lægret, på Aron, Herrens heilage.
17 Then the earth opened, and swallowed up Dathan, And covered the company of Abiram,
Då opna jordi seg og slukte Datan, og ho let seg att yver flokken åt Abiram,
18 And a fire was kindled in their company; The flames burned up the wicked.
og det kveiktest eld på flokken deira, ein loge brende upp dei ugudlege.
19 They made a calf in Horeb, And worshipped a molten image;
Dei gjorde ein kalv ved Horeb og tilbad eit støypt bilæte,
20 They changed their God of glory Into the image of a grass-eating ox.
og dei bytte burt si æra for bilætet av ein ukse som et gras.
21 They forgot God, their saviour, Who had done such great things in Egypt,
Dei gløymde Gud, sin frelsar, som hadde gjort store ting i Egyptarland,
22 Such wonders in the land of Ham. Such terrible things at the Red sea.
undergjerningar i Khams land, skræmelege ting ved Raudehavet.
23 Then he said that he would destroy them; Had not Moses, his chosen, stood before him in the breach, To turn away his wrath, that he might not destroy them.
Og han tenktest til å tyna deim, dersom ikkje Moses, hans utvalde, hadde kasta seg imillom for hans åsyn til å avvenda hans vreide, at han ikkje skulde øydeleggja.
24 They also despised the pleasant land, And believed not his word;
Og dei vanvyrde det herlege landet, dei trudde ikkje ordet hans,
25 But murmured in their tents, And would not hearken to the voice of the LORD.
og dei knurra i sine tjeld, høyrde ikkje på Herrens røyst.
26 Then he lifted up his hand against them, And swore that he would make them fall in the wilderness;
Då lyfte han si hand imot deim til å slå deim ned i øydemarki,
27 That he would overthrow their descendants among the nations, And scatter them in the lands.
og slå deira etterkomarar ned millom heidningarne og spreida deim kring i landi.
28 They also gave themselves to the worship of Baal-peor, And ate sacrifices offered to lifeless idols.
Og dei batt seg saman med Ba’al-Peor, og dei åt av offer til dei daude,
29 Thus they provoked his anger by their practices, And a plague broke in upon them.
og dei vekte harm ved si åtferd, og ei plåga braut ut millom deim.
30 Then stood up Phinehas, and executed judgment, And the plague was stayed.
Då stod Pinehas fram og heldt dom, og plåga stilltest;
31 And this was counted to him for righteousness, To all generations for ever.
og det vart rekna honom til rettferd frå ætt til ætt æveleg.
32 They provoked him also at the waters of Meribah [[strife]], And evil befell Moses on their account.
Og dei vekte vreide ved Meribavatnet, og det gjekk Moses ille for deira skuld;
33 For they provoked his spirit, So that he spake inconsiderately with his lips.
for dei var tråssuge mot hans ande, og han tala tankelaust med sine lippor.
34 They did not destroy the nations, As Jehovah had commanded them.
Dei øydelagde ikkje dei folki som Herren hadde tala med deim um,
35 They mingled themselves with the peoples, And learned their practices.
men dei blanda seg med heidningarne og lærde deira gjerningar,
36 They even worshipped their idols, Which became to them a snare.
og dei tente deira avgudar, og desse vart deim til ei snara,
37 Their sons and their daughters they sacrificed to demons,
og dei ofra sine søner og døtter til magterne,
38 And shed innocent blood, The blood of their own sons and daughters, Whom they sacrificed to the idols of Canaan; And the land was polluted with blood.
og dei rende ut skuldlaust blod, blod av sine søner og døtter som dei ofra til Kana’ans avgudar, og landet vart vanhelga med blodskuld.
39 Thus they defiled themselves with their works, And played the harlot with their practices.
Og dei vart ureine ved sine gjerningar og dreiv hor ved si åtferd.
40 Then burned the anger of the LORD against his people, So that he abhorred his own inheritance.
Då loga Herrens vreide upp imot hans folk, og han stygdest ved sin arv.
41 And he gave them into the hand of the nations, And they who hated them ruled over them.
Og han gav deim i handi på heidningar, og dei som hata deim, vart herrar yver deim,
42 Their enemies oppressed them, And they were bowed down under their hand.
og deira fiendar trengde deim, og dei laut bøygja seg under deira hand.
43 Many times did he deliver them; But they provoked him by their devices, And they were brought low for their iniquities.
Mange gonger fria han deim ut, men dei var tråssuge og sjølvrådige, og dei kom reint i vesaldom for si misgjerning.
44 Yet, when he heard their cries, He had regard to their affliction;
Men han såg til deim då dei var i naud, med di han høyrde deira klagerop.
45 He remembered his covenant with them, And repented according to the greatness of his mercy,
Og han kom i hug si pakt for deim, og han ynkast etter si store miskunn.
46 And caused them to find pity Among all that carried them captive.
Og han let deim finna miskunn hjå alle som hadde fanga deim.
47 Save us, O Jehovah, our God! and gather us from among the nations, That we may give thanks to thy holy name, And glory in thy praise!
Frels oss, Herre vår Gud, og samla oss frå heidningarne, so me kann prisa ditt heilage namn, rosa oss av ditt lov!
48 [Blessed be Jehovah, the God of Israel, From everlasting to everlasting! And let all the people say, Amen! Praise ye Jehovah!]
Lova vere Herren, Israels Gud, frå æva og til æva! Og alt folket segje: Amen. Halleluja!
