Proverbs 26
1 As snow in summer, and as rain in harvest, So honor is not becoming to a fool.
Som snø um sumaren og regn i skurden, so høver ikkje æra for ein dåre.
2 As the sparrow wandereth, and the swallow flieth away, So the curse without cause shall not come.
Som sporven flaksar burt og svala flyg, so råkar ikkje grunnlaus forbanning.
3 A whip for the horse, a bridle for the ass, And a rod for the back of the fool.
Svipa til hesten, taum til asnet, og ris til ryggen på dårar.
4 Answer not a fool according to his folly, Lest thou also become like to him.
Svar ikkje dåren etter hans dårskap, so du ei skal verta lik han, du og!
5 Answer a fool according to his folly, Lest he be wise in his own conceit.
Svara dåren etter hans dårskap, so han ei skal tykkja han sjølv er vis!
6 He cutteth off the feet, and drinketh damage, Who sendeth a message by the hand of a fool.
Føterne høgg han av seg, og vald fær han drikka, han som sender bod med ein dåre.
7 The legs of a lame man hang loose; So is it with a proverb in the mouth of fools.
Visne heng vanfør manns føter, so og ordtak i munnen på dårar
8 As he who bindeth a stone in a sling, So is he that giveth honor to a fool.
som å binda ein stein i slyngja, soleis er det å gjeva ein dåre æra.
9 As a thorn lifted up by the hand of a drunkard, So is a proverb in the mouth of fools.
Som klungergrein i handi på drukken mann, so er ordtak i munnen på dårar.
10 As an archer who woundeth every one, So is he who hireth fools and hireth wayfarers.
Som ein skyttar som sårar alle, so er den som leiger dåren og kvar som fer framum.
11 As a dog returneth to that which he hath vomited, So a fool repeateth his folly.
Som hund som snur seg til si eigi spya, so er ein dåre som kjem att til narreskapen sin.
12 Seest thou a man wise in his own conceit? There is more hope of a fool than of him.
Ser du ein mann som tykkjer sjølv at han er vis, då er det større von for dåren enn for honom.
13 The slothful man saith, “There is a lion in the way; There is a lion in the streets.”
Letingen segjer: «D’er villdyr på vegen, ei løva i gatorne.»
14 As a door turneth upon its hinges, So doth the sluggard upon his bed.
Døri snur seg på gjengi, og letingen snur seg i sengi.
15 The sluggard dippeth his hand into the dish; It grieveth him to bring it again to his mouth.
Stikk den late si hand i fatet, han evast med å ta ho upp til munnen att.
16 The sluggard is wiser in his own conceit Than seven men who can render a reason.
Letingen tykkjest visare vera enn sju som gjev vituge svar.
17 As one that taketh a dog by the ears, So is he who, passing by, is enraged on account of the quarrel of another.
Han triv i øyro på framumfarande hund, han som ryk upp i sinne for trætta som ikkje kjem han ved.
18 As a madman That casteth about darts, arrows, and death,
Som ein galen som skyt med brennende pilar - drepande skot -
19 So is the man who deceiveth his neighbor, And saith, “Was I not in sport?”
so er ein mann som svik sin næste og segjer: «Eg gjorde det berre på gaman.»
20 Where there is no wood, the fire goeth out; So, where there is no talebearer, contention ceaseth.
Når veden tryt, so sloknar elden, er baktalar burte, stoggar striden.
21 As coal is for heat, and as wood for fire, So is a contentious man for kindling strife.
Som kol vert til gløder og ved til eld, so kveikjer kranglaren kiv.
22 The words of a talebearer are like dainties; For they go down to the innermost parts of the body.
Baktalar-ord er som lostemat, dei glid so godt ned i livet.
23 As drossy silver spread over an earthen vessel, So are warm lips and an evil heart.
Som sylv-glasering på skålbrot er brennande lippor når hjarta er vondt.
24 The hater dissembleth with his lips, And layeth up deceit within him.
Med lipporne skaper ein uven seg til, men inni seg gøymer han svik.
25 When he speaketh fair, believe him not! For there are seven abominations in his heart.
Gjer han seg blidmælt, tru honom ei, for sju slag styggedom bur i hans hjarta.
26 His hatred is covered by deceit; His wickedness shall be revealed in the great assembly.
Hatet dyl seg i svik, men lyt syna sin vondskap i folkemugen.
27 He that diggeth a pit shall fall therein; And he that rolleth a stone, it shall return upon him.
Den som grev ei grav, skal stupa nedi, den som velter ein stein, skal få han yver seg att.
28 A lying tongue hateth those whom it woundeth, And a flattering mouth worketh ruin.
Den falske tunga hatar deim som ho hev krasa, og den sleipe munnen fører til fall.
