Luke 19
1 And he entered and was passing through Jericho.
So kom han til Jeriko, og for fram igjenom byen.
2 And lo! a man named Zacchaeus; and he was a chief publican, and he was rich.
Der var det ein mann som heitte Sakkæus; han var ein høg tollmann og rik.
3 And he sought to see Jesus, what sort of man he was; and he could not on account of the multitude; because he was small of stature.
Han hadde slik hug til å sjå Jesus, kven han var, men kunde ikkje koma til for folkemengdi; for han var liten på vokster.
4 And he ran on before, and climbed up a sycamore-tree to see him; for he was to pass that way.
So sprang han i fyrevegen og kleiv upp i eit sykomortre, so han kunde få sjå honom; for der laut han koma framum.
5 And when Jesus came to the place, he looked up, and said to him, Zacchaeas, make haste and come down; for today I must abide at thy house.
Då Jesus kom dit, såg han upp og sagde til honom: «Sakkæus, skunda deg og kom ned! I dag lyt eg vera hjå deg.»
6 And he made haste and came down, and received him joyfully.
Då skunda han seg ned, og tok imot Jesus med gleda.
7 And when they saw it, they all murmured, saying, He hath gone in to be the guest of a sinner.
Alle som såg det, murra og sagde seg imillom: «Han gjeng inn til ein syndig mann og tek herbyrge der.»
8 And Zacchaeus stood up, and said to the Lord, Behold, Lord, the half of my goods I give to the poor; and if I have taken anything from any one by false representation, I restore him four-fold.
Men Sakkæus steig fram og sagde til Herren: «Herre, helvti av alt det eg eig, gjev eg dei fatige, og hev eg truga pengar frå nokon, gjev eg det att firdubbelt.»
9 And Jesus said to him, This day hath salvation come to this house, inasmuch as he also is a son of Abraham;
Og Jesus sagde um honom: «I dag hev det timst dette huset å få frelsa, etter di han og er Abrahams son;
10 for the Son of man came to seek and to save that which was lost.
for Menneskjesonen er komen for å leita etter det som var fortapt, og frelsa det.»
11 And while they were hearing these things, he proceeded and spoke a parable, because he was near to Jerusalem, and they thought that the kingdom of God would immediately appear.
Med dei lydde på det, heldt han ved og fortalde ei likning, av di han var so nær Jerusalem, og dei tenkte at Guds rike skulde koma til synes straks.
12 He said therefore, A certain nobleman went into a far country to receive for himself a kingdom, and to return.
Han sagde: «Det var ein gong ein høgætta mann, som for langt burt til eit anna land og vilde få seg kongedøme og so venda heim att.
13 And he called his ten servants, and gave them ten pounds, and said to them, Trade with these, till I come.
Då kalla han åt seg ti av tenarane sine og gav deim ti pund og sagde: «Driv no handel med dette med eg er burte!»
14 But his citizens hated him, and sent an embassy after him, saying, We will not have this man to reign over us.
Men landsmennerne hans hata honom og skikka sendemenner av stad etter honom, som skulde segja: «Me vil ikkje at den mannen skal vera kongen vår!»
15 And it came to pass, when he had returned, having received the kingdom, that he commanded these servants to whom he had given the money to be called to him, that he might know what each had gained by trading.
Då han no kom att og hadde fenge kongedømet, sagde han at dei tenarane han hadde gjeve pengarne til, skulde ropast inn til honom, so han kunde få vita kor mykje dei hadde tent.
16 And the first came, saying, Lord, thy pound hath gained ten pounds.
Då gjekk den fyrste fram og sagde: «Herre, pundet ditt hev gjeve av seg ti pund.»
17 And he said to him, Well done, good servant! because thou hast been faithful in a very little, have authority over ten cities.
«Det var rett, du gode tenar!» svara herren; «for di du hev vore tru med det som lite var, skal du hava velde yver ti byar.»
18 And the second came, saying, Lord, thy pound hath gained five pounds.
So kom den andre og sagde: «Pundet ditt, herre, hev lagt inn fem pund.
19 And he said also to this servant, And be thou over five cities.
Til honom sagde herren: «Du skal råda yver fem byar.»
20 And another came, saying, Lord, behold thy pound, which I have kept laid up in a napkin.
So kom det ein annan og sagde: «Herre, sjå her er pundet ditt! Eg hev havt det liggjande i eit knyte;
21 For I feared thee, because thou art a harsh man; thou takest up what thou didst not lay down, and reapest what thou didst not sow.
for eg var rædd deg, av di du er ein streng mann: du tek inn det du ikkje lagde ut, og haustar det du ikkje sådde.»
22 He saith to him, Out of thy mouth will I judge thee, wicked servant! thou knewest that I was a harsh man, taking up what I laid not down, and reaping what I did not sow;
Då sagde herren: «Etter dine eigne ord dømer eg deg, du låke tenar! Du visste at eg er ein streng mann, som tek inn det eg ikkje lagde ut, og haustar det eg ikkje sådde?
23 why then didst thou not put my money into a bank? Then I at my coming might have received it back with interest.
Kvi sette du då ikkje pengarne mine i banken? so hadde eg fenge deim att med rentor når eg kom heim!
24 And he said to them that stood by, Take from him the pound, and give it to him that hath the ten pounds.
Tak pundet frå honom!» sagde han til deim som stod innmed, og gjev det til den som hev ti pund!»
25 (And they said to him, He hath ten pounds, Lord.)
«Herre, han hev då ti pund!» sagde dei.
26 I say to you, that to every one who hath, will be given; but from him that hath not, even what he hath will be taken away.
«Eg segjer dykk at kvar den som hev, skal få, og den som ikkje hev, skal missa endå det som han hev.
27 But as for those enemies of mine, who would not that I should reign over them, bring them here, and slay them before me.
Men desse uvenerne mine, som ikkje vilde at eg skulde vera kongen deira, deim skal de føra hit og hogga deim ned for augo mine!»»
28 And when he had thus spoken, he went forward, going up to Jerusalem.
Då han hadde sagt det, gjekk han fyre på ferdi upp til Jerusalem.
29 And it came to pass, as he drew near to Bethphage and Bethany, at the mount called the Mount of Olives, he sent two of his disciples,
Som han no kom burtimot Betfage og Betania, til det berget dei kallar Oljeberget, sende han tvo av læresveinarne i veg og sagde:
30 saying, Go to the village over against us; on entering which ye will find a colt tied, whereon no man ever sat; and loose, and bring it.
«Gakk burt i den grendi som ligg midt imot oss! Når de kjem der, finn de ein fole som stend bunden, og som det aldri hev sete menneskje på; den skal de løysa og leida hit.
31 And if any one ask you, Why are ye loosing it? ye shall say thus, The Lord hath need of it.
Og dersom nokon spør dykk kvi de løyser honom, skal de svara so: «Herren treng um honom.»»
32 And they who were sent went and found just as he told them.
Dei som var sende, gjekk, og fann det so som han hadde sagt med deim.
33 And as they were loosing the colt, its owners said to them, Why are ye loosing the colt?
Då dei so løyste folen, sagde dei som åtte honom: «Kvi løyser de folen?»
34 And they said, The Lord hath need of it.
«Herren treng um honom, » svara dei.
35 And they brought it to Jesus; and having thrown their garments on the colt, they set Jesus thereon.
So leidde dei folen fram til Jesus, og lagde kjolarne sine på honom, og let Jesus setja seg uppå;
36 And as he went on, they spread their garments in the road.
og med han for frametter, breidde dei klædi sine under på vegen.
37 And as he was drawing near, just at the descent of the Mount of Olives, the whole multitude of the disciples began to rejoice and praise God with a loud voice for all the miracles which they had seen;
Som han no var tett burtmed der det ber ned frå Oljeberget, tok læresveinarne, heile flokken, glade som dei var, til å lova Gud med høg røyst for alle dei underi dei hadde set, og kvad:
38 saying, Blessed be the King in the name of the Lord! Peace in heaven, and glory in the highest heavens!
«Velsigna vere kongen som kjem i Herrens namn! Fred i himmelen og æra i det høgste!»
39 And some of the Pharisees from among the multitude said to him, Teacher, rebuke thy disciples.
Nokre farisæarar som var med i folkehopen, sagde til han: «Meister, tala til læresveinarne dine!»
40 And he answering said, I tell you, that if these are silent, the stones will cry out.
Då svara han: «Eg segjer dykk: Dersom desse tegjer, so skal steinarne ropa.»
41 And when he came near, as he beheld the city, he wept over it,
Då han kom næmare og såg byen, gret han yver honom og sagde:
42 saying, If thou hadst known, even thou, and that in this thy day, the things that concern thy peace! but now they are hidden from thine eyes.
«Hadde du berre visst, um ikkje fyrr enn i dag, kva som tener til di velferd! Men no er det dult for augo dine.
43 For the days will come upon thee, when thine enemies will cast up a mound about thee, and compass thee round, and shut thee in on every side,
For det skal koma ei tid for deg då fiendarne kastar upp ein voll um deg og kringset deg og trengjer deg frå alle kantar,
44 and will level thee with the ground, and thy children within thee; and they will not leave in thee one stone upon another; because thou knewest not the time of thy visitation.
og støyter deg ned i grunnen, og borni dine med deg, og ikkje let det liggja att stein på stein i deg, for di du ikkje skyna di gjestings tid.»
45 And entering the temple, he began to cast out those who sold,
Då han kom inn i templet, tok han til å driva ut deim som handla der,
46 saying to them, It is written, “And my house shall be a house of prayer; but ye have made it a den of robbers.”
og sagde til deim: «Det stend skrive: «Mitt hus skal vera eit bønehus, » men de hev gjort det til eit røvarbol.»
47 And he was teaching daily in the temple; but the chief priests, and the scribes, and the leading men of the people sought to destroy him.
Sidan lærde han dagstødt i templet. Øvsteprestarne og dei skriftlærde var trådde etter å få rudt honom or vegen, og so gjorde dei fyrste mennerne i folket,
48 And they could not find an opportunity of doing any thing; for all the people hung upon him, listening.
men dei kunde ikkje finna ut korleis dei skulde bera seg åt med det; for heile folket hekk ved honom og lydde på honom.
