Job 9
1 Then Job answered and said:
Da tok Job til orde og sa:
2 Of a truth, I know that it is so: For how can man be just before God?
Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
3 If he choose to contend with him, He cannot answer him to one charge of a thousand.
Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
4 He is excellent in wisdom, mighty in strength: Who hath hardened himself against him, and prospered?
Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
5 He removeth the mountains, and they know it not; He overturneth them in his anger.
han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
6 He shaketh the earth out of her place, And the pillars thereof tremble.
som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
7 He commandeth the sun, and it riseth not, And he sealeth up the stars.
som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
8 He alone spreadeth out the heavens, And walketh upon the high waves of the sea.
som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
9 He made the Bear, Orion, and the Pleiades, And the secret chambers of the South.
som har skapt Bjørnen, Orion og Syvstjernen og Sydens stjernekammere,
10 He doeth great things past finding out, Yea, wonderful things without number.
som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
11 Lo! he goeth by me, but I see him not; He passeth along, but I do not perceive him.
Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
12 Lo! he seizeth, and who can hinder him? Who will say to him, What doest thou?
Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
13 God will not turn away his anger; The proud helpers are brought low before him.
Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
14 How much less shall I answer him, And choose out words to contend with him?
Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
15 Though I were innocent, I would not answer him; I would cast myself on the mercy of my judge.
jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
16 Should I call, and he make answer to me, I could not believe that he listened to my voice, —
Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
17 He who falleth upon me with a tempest, And multiplieth my wounds without cause!
han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
18 Who will not suffer me to take my breath, But filleth me with bitterness!
som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
19 If I look to strength, “Lo! here am I!” [[saith he, ]] If to justice, “Who shall summon me to trial?”
Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
20 Though I were upright, yet must my own mouth condemn me; Though I were innocent, He would prove me perverse.
Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
21 Though I were innocent, I would not care for myself; I would despise my life.
Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
22 It is all one; therefore I will affirm, He destroyeth the righteous and the wicked alike.
Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
23 When the scourge bringeth sudden destruction, He laugheth at the sufferings of the innocent.
Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
24 The earth is given into the hands of the wicked; He covereth the face of the judges thereof; If it be not He, who is it?
Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da?
25 My days have been swifter than a courier; They have fled away; they have seen no good.
Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
26 They have gone by like the reed-skiffs; Like the eagle, darting upon his prey.
de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
27 If I say, I will forget my lamentation, I will change my countenance, and take courage,
Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
28 Still am I in dread of the multitude of my sorrows; For I know that thou wilt not hold me innocent.
da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
29 I shall be found guilty; Why then should I labor in vain?
Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
30 If I wash myself in snow, And cleanse my hands with lye,
Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
31 Still wilt thou plunge me into the pit, So that my own clothes will abhor me.
da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
32 For He is not a man, as I am, that I may contend with him, And that we may go together into judgment;
For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
33 There is no umpire between us, Who may lay his hand upon us both.
det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
34 Let him take from me his rod, And not dismay me with his terrors,
Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
35 Then I will speak, and not be afraid of him: For I am not so at heart.
Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik er jeg ikke, det vet jeg med mig selv.
